tillitt og om å støtte hverandre

Det er 4. juledag. Vi er klare for mer vanlige dager.

Leiligheten trenger en liten shining og kroppen trenger bevegelse.

Det  har vært tragisk å være fotgjenger over tid nå. glatt som fy på alle gangarealer. Noe bedre akkurat der folk går mye, men likevel.

Men jeg savner turrunden min. Og regner også med at Mia savner den.turrunden er vårt fristed. en liten runde, som gir oss en god blanding av jobb og litt snusetid for Mia, som gir lukter, naturfølelse, glede og nærkontakt med hver eneste endring året rundt.

Og turrunden kan forlenges i alle retninger om dagen tiden og lysten tillater det. Kanskje derfor vi er så glad i den.

I dag var det fint å gå i starten, helt til vi kom til en sti. der var det glatt, veldig glatt og det går også oppove. Her pleier Mia å få gå i langt kobbel for å snuse, men dette gikk ikke i dag. Jeg trengte henne til å være med og hjelpe med orientering. Så vi startet på bakken. I starten gikk det ganske fint. Men etter at vi hadde kommet godt over halvveis, stod det helt stille for oss. Mia skled og skled og jeg holdt henne selvsagt fast og støttet henne. Jeg hjalp henne og hun hjalp meg oppover. et skritt var det jeg som stod og sperret henne fra å falle, neste skritt hjalp hun meg videre. Og slik, "hånd i hånd" kom vi oss opp.

Jeg kjente at når hun ble litt usikker, hjalp mine oppmuntringer henne.

Og jeg merket at hun så seg godt for, slik at jeg skulle ha tryggest mulig plassering av mine bein også.

Vel oppe, var veiene bedre. Mia kunne slappe litt mer av både fysisk og psykisk. Hun bad da om å få gå over til en grøftekant og gjøre fra seg. Full forståelse fra meg for det naturlige behovet.

Det er noe eget i å kjenne på tillitten mellom oss, når det skjer ting som ikke er 100% som det pleier.

 

vel hjemme en stund senere, takknemlig kler jeg av meg ytterjakka og kjenner på gleden av å samspille med en hund, som gleder seg over å løse. en hund som tydlig er stolt når vi kommer oss fram sammen. Jeg vet jeg er heldig, som kan dele så fine stunder med Mia. 

 


Pyntet og klar og om å se hverandre.

Julepynten er på plass, gulv rengjort og alt i orden. julematen handlet inn. Egentlig er alt som skal gjøres, så langt gjort. Jeg har en lettet følelse av å ha noenlunde kontroll. så vil tida vise, om jeg virkelig har kontroll, eller bare håper og tror. Uansett, jeg løser vel det, om det kommer en utfordring eller to. :-)

Jula gjør noe med mennesker. Mange som ellers er nokså sjenerte, tør litt opp. Man har en "unskyldning" for å ønske andre noe godt. Noe jeg for min del faktisk går rundt og gjør i det stille, ofte ellers i året også. men det er ikke like åpent for å spre rundt seg med gode ønsker resten av året. Kanskje kan det være en tanke for neste år, å faktisk oftere dele ut et ekte følt godt ønske. det er jo ikke bare i desember vi som medmennesker kan trenge å bli sett eller trenge et godt ønske.

Jeg husker fremdeles en av mine første sjefers måte å se kollegaer på. Hver gang han møtte noen i heisen, hadde han et vennlig ord. et hørbart smil, et hei og  han spurte om noe enkelt, som fikk meg til å føle at han så meg. Hvordan jeg hadde hatt det på Lillehammer, om jeg hadde kommet med toget den morgenen, hadde jeg noe spesielt jeg skulle gjøre den dagen? samtalene tok som oftest kun den tiden i heisen, men det er grunner, til at jeg 20 år senere, husker det som gode minner i en ellers ganske krevende tid.

De små hilsnene gjør en forskjell! Kanskje ser man det ikke der og da, men det kan gi grobunn for en positiv tanke og en litt bedre følelse.

 

Her om dagen ble jeg plukket opp av en taxi. Han var 30 minutter forsinket og helt tydelig klar for å få kjeft. Han startet beklage og jeg avbrøt han med et smil og et beroligende "det gjør ikke noe, jeg forstår at det var veldig mye å gjøre og dårlige forhold" Ja, han var forsinket. Nei, det var ikke trivelig å vente, men helt ærlig, jeg var ikke kald, jeg skulle ikke noe som hastet og jeg var ikke minst ikke sur. da kostet det meg lite å gi han en positiv kundeopplevelse. Kanskje kunne mitt smil og roen i situasjonen gi han en ørlitegranne bedre dag. tross alt, gjort var gjort og han hadde helt klart ikke hatt noen intensjon om å være forsinket. Noe helt annet hadde vært, om han selv ikke hadde vært en utrolig hyggelig fyr. men smil og hygge smitter. Jeg skjønner at man blir sur av og til, men jeg tror fortsatt på at det å være hyggelig mot omverdenen om de oppfører seg pent, vil skaffe deg mer goodwill og positivitet.

Nå er det også mye god egenpleie i det å være  fornøyd. det gjør jo også at du generelt bruker mye mindre unødvendig energi. For blir du mye sint og frustrert, brenner du opp mye av den energien, som ellers kan brukes til gode ting.

Så får vi se, om jula gjør meg i stand til å lagre enda mer positiv energi. tida vil vise.

Ønsker leser en riktig god jul!


Fjerde søndag i advent.

Så er det plutselig alt blitt fjerde søndag i advent. Dette er en stille dag her i huset. Helt ok det i dag. Litt småtteri er gjort. Jeg har vært på loftet og plukket fram julepynten. Hilst på gamle og kjære minner. Noen av tingene har vært med siden før jeg flyttet hit, de fleste kommet til underveis. Litt av julepynten har til og med vært med fra min mor var barn.det gir en følelse av tilhørighet.

Loftet rommer så mye rart. Fra gamle floppydisker, lydbøker, kabler jeg ikke lenge rhusker hva hørte til, bøker, mapper med papir og selvsagt blomsterpotter. :-)

Hver gang jeg tasser rundt der oppe på loftet, tenker jeg på alt jeg skulle ryddet vekk. Alt jeg kunne gjort ut av plassen hvis jeg ryddet skikkelig opp. Men så kommer kulda krypende og minner meg på hvorfor jeg egentlig vil ned.

Så jeg rasker med meg det jeg vil ha og kryper stigen ned igjen, inn i varmen.

Og lar de gamle minnene og de ubrukte tingene ligge igjen, enda en gang.

For av og til er det helt greit slik det er. med litt uorden også! 


Første gang med førerhund.

Plutselig under en tur med førerhunden min Mia i dag, fallt den første gangen jeg holdt i en førerhundsele ned i hodet mitt.
Jeg husker det godt. Jeg var 9 år og på Beitostølen for første gang. Et opphold med mye spennende opplevelser.
Skoleassistenten som hadde ansvar for meg dengang var en ung og veldig dyktig jente, men du verden for en utrolig tålmodighet hun må ha hatt med meg. Som klart lengtet hjem, som nok ikke bestandig var like lettvint å ha med å gjøre og som absolutt glemte henne så snart mamma og Pappa kom! Stakkrs!
Men til poenget. Der traff jeg en blind mann med førerhund. En mann jeg senere skulle møte igjen i 1990 og stolt fortelle at nå hadde jeg min egen førerhund. Og han viste klart at han delte gleden min over den friheten han av egen erfaring så godt visste jeg hadde fått min del i.
Å ta seg fram med førerhund og stokk er to ulike verdner. Med stokk må jeg finne ut hva hindringer er og finne veien rundt dem selv i tillegg til å orientere meg. Med førerhund faller mye av oppgavene med å finne veien rundt alle mulige hindre på hunden. Det er god avlastning i det. I tillegg skal jo hunden kunne finne trapper, stol, heis osv. osv. og dermed også avlaste meg for leting etter gjenstander. Så får jeg også ta med noe økt sand på kjøpet.

Jeg hadde nok møtt førerhunder før dette, men da hadde jeg ikke fått ta på hunden i jobb eller holde i selen naturlig nok. Det er jo brukerens hund og arbeidsverktøy.
Jeg hadde lært at førerhunder ikke skulle forstyrres når den jobbet.
Denne førerhundbrukeren må ha oppfattet min nysgjerrighet. Han må ha forstått at det var umulig for en liten blind jente å få noe inntrykk av en førerhund uten å ta på selen og hunden. Han gjorde det man visst ikke skal gjøre, han lot meg prøve å gå noen meter i en stille korridor med hunden. Han gikk selv bak oss og pratet til hunden. Hunden syntes nok dette vesle menneskekreket var feil person, men jeg husker fremdeles hvordan det føltes å holde i bøylen. At hundens bevegelser så lett kunne kjennes og at dette var fasinerende og underlig.
Jeg husker at jeg tenkte at om jeg en dag ble flink nok til det, skulle jeg ha en slik førerhund. Jeg var glad i hunder, så den biten var grei, men jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Noen år senere holdt jeg i en bøyle på en førerhundsele igjen. Dengang på Bestum i Oslo på Norges Blindeforbunds førerhundskole.
Jeg husker dagen godt. Vi gikk en kort liten landeveisrunde som føltes veldig lang. Jeg følte meg både overrasket over hvordan hunden beveget seg og lykkelig over å være i gang med noe så spennende. Det var så mye å lære, så mye å forsøke å forstå og jeg var vel ikke helt komfortabel med å skulle være hjemmefra i nesten fire uker heller.
Lukta av godbiten Frolic er fortsatt noe som straks fører meg tilbake til disse travle sommerdagene for over 20 år siden. Jeg skulle bli kjent med min første egne førerhund.
Og siden dengang har Eico, Can-Can, Vilja, Doffen og nå Mia fulgt meg på mine ulike opplevelser i livet. De har gitt meg mange både morsomme og rare opplevelser. Og jeg angrer absolutt ikke på valget mitt om å leve med førerhund i livet mitt.


Vekke bloggen?

Jeg har av og til tekster, som jeg føler ikke nødvendigvis lever et riktig liv på facebook i seg selv. Jeg har også økt skrivelyst igjen for tida, så kanskje kan jeg glede flere med  skrivingen min. vi får se! :-) Jeg prøver hvertfall å vekke bloggen opp igjen og se om den kan dekke noe av mitt skrivebehov. :-)


Spennende seminarkveld.

I 1996 lærte jeg for første gang om klikkertrening. Dengang en noe uvanlig treningsform i Norge.  I 1997 fikk jeg min første klikker og prøvetrente litt med min familiehund dengang.  Dengang var det få som visste noe om klikkertrening og jeg hadde få/ingen å dele erfaringer med. Han var en morsom hund å jobbe med og klikkeren ble et godt verktøy for oss. Jeg forstod fort hvorfor klikkeren virker. For det første signalet er likt uansett dagsform, engasjement og  øvelse. For det andre filosofien bak klikkertrening gjør at hunden må tenke mer og ta avgjørelser selv. noe som gir et interesant  aspekt synes jeg.
Med en førerhund er man nokså redd for å gjøre feil. Å lære hunden  adferd, som kan snu tilbake som unoter eller ustabil føring er ikke ønskelig. Hunden utsettes for store fristelser i miljøet og som bruker er sikkerhet stadig i fokus. Fra tidligere har jeg jo lært og sett i praksis hva for matfikserte hunder kan føre til. Ingen vil ha en førerhund, som sniker i søplebøtter etter matrester, stjeler fra kjøkkenbenken eller bollen fra ungen i barnevogna ved siden av i et gatekryss.
Så å innføre mer klikkerbassert trening i førerhundtreningen og å bruke godbit mer, var jeg nokså skeptisk til i mange år. Enda jeg vet at i forhold til mange andre har jeg brukt godbit som treningsverktøy ved søkøvelser i mange år.  For eksempel brukt det ved å søke en bestemt dør for  å ha et stoppepunkt i et hotell eller finne en bestemt butikk i en rekke butikker. For en førerhund jeg hadde var godbiten hun fikk inne ved setet, nøkkelen, for å få henne inn på toget. Hun var redd togtrappene. Men godbiten var  positiv for henne.

Min egen førerhund var delvis klikkertrent da jeg fikk han i 2003. Dette gjorde at jeg har selv brukt klikker for å lære inn søking av nye steder eller å bygge opp et stoppunkt ved behov. Jeg oppdaget nemlig at klikkeren var en fin bro for å gjøre opplæringen og samarbeidet vårt mer effektivt.
Likevel har jeg nok som oftest forholdt meg til tradisjonell trening.
Jeg sliter litt med å klare å slippe gamle spor så klart.


Da jeg hørte at Michele Pouliot fra Guidedogs for the Blind skulle ha foredrag hos Canis, ville jeg gjerne delta.
Jeg har hørt noen foredrag på webbradio fra www.gdui.org med henne og om klikkertrening, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å få med meg også dette. Det var tross alt innen rekkevidde både prismessig og avstandsmessig.

Det var med stor glede jeg observerte flere førerhundbrukere, hjelpetrenere og noen førerhundtrenere tilstede. Flott, for da har man noen i miljøet internt man også kan diskutere dette med senere.
Altid greit, for å få innspill.
Positivt også at andre hundefolk var der med andre bakgrunner. Kanskje noen fikk seg en aha-opplevelse  eller to og fikk opp øynene for at førerhunden ikke kan slik mange har lett for å tro, jobbe automatisk og at førerhundarbeid er samarbeid.  Samtidig er det ike tryllekunster heller. Nå var vel deltakerene her mer hundeinteresserte enn gjennomsnittet, så  dette er vel ikke de som tror hunden ser forskjellen på rødt og grønnt lys kanskje. ;-)

Michele vekslet mellom å forklare hvordan en førerhund skal jobbe og hvordan de kommer dit med treningen sin.
Kjempe bra foredrag. Innholdsrikt og samtidig ryddig og konstruktivt.
Hun var flink til å forklare konstruktivt hvorfor det hadde vært skepsis i miljøet for å bruke godbit. Dette handler om førerhundenes spesielle  krav i forhold til å  kunne ferdes rundt mat i miljøene og brukers mangel på mulighet til kontroll av situasjonene pågrunn av manglende syn. Gledelig nok sier hun at man ikke ser noen økt matfokus, så lenge det trenes konstruktivt med også å lære hundene at den maten som er lovlig kun er godbiten hos trener/bruker.

Det Michele også viste tydelig synes jeg, var at førerhunden har en mye mer avansert jobb enn det man kanskje tenker over. Den kan ikke bare gå fokusert på eier for å ignorere forstyrrelser. Den må faktisk se forstyrrelsene og velge å gå forbi dem på eget initsiativ. Det er også en utfordring at bruker fordi han/hun ikke kan kontrollere hunden ved syn, ikke kan forebygge situasjoner som kan oppstå og heller ikke ofte kan rose eller belønne presist og dermed oppmuntre de valgene hunden gjør, som er riktig. Man vet jo ikke hva hunden gikk forbi for eksempel.
Det er her jeg mener vår ordning i Norge med førerhundklubbene og treningene som gjøres lokalt er så viktige.  Gjennom de øktene trening, gis både bruker anledning til å få veiledning og derigjennom belønne hunden og gi den læring på at den gjør riktige ting.

Noe av det jeg merket meg, var at hun sa at man skulle være forsiktig med å lære hunden søte triks når man hadde med en førerhund å gjøre. Man vil nødig ha noe innlært, som senere kan føre til dumme ting som at hunden bruker labber i feil situasjon (klorer eller skitner til) osv. Tankevekker og lurt å ha i bakhodet.
Det jeg ikke husker om hun sa her, men som hun sa på et av foredragene jeg har hørt ellers er at plassering av godbiten kan være vesentlig. Hunden må ikke kunne se godbitbaggen og ha den innen rekkevidde hele tiden.  Den skal ikke vite om du har godbiten der.

GDB er en gedigen skole i Norsk  Målestokk og de har selvsagt alt de kan drømme om av treningsresurser og spesielt tilrettelagte treningsområder, noe de har minimalt av i forhold, hos de norske leverandørene. Der trenes mer ting i vanlige miljøer, noe som setter større krav til trener og reduserer sjansene til å lykkes 100 % med treningen ved første forsøk. Det blir vanskeligere å kontrollere forstyrrelser for eksempel.
Når man tar i betraktning kvaliteten på de norske førerhundene slik jeg kjenner den, opp mot det hun viste oss og det jeg selv observerte i usa i fjor sommer, ligger vi godt an her i landet vil jeg våge å påstå. 
Og det er en god følelse. Kanskje en av de store styrkene hos oss, er at miljøet er mindre og trener og bruker kjenner hverandre  bedre og mer personlig fordi kontakten blir nærmere.
Jeg reagerte på hennes bruk av clients. klient ville være svært uakseptabelt hos oss i vårt miljø.
Jeg kan være mye, men klient vil jeg helst slippe å være.
Man har alltid forbedringspotensialer og et av dem i Norge, er kanskje å lære brukerene å lære hundene sine ting på en bedre måte. Alltså å få mer innføring i knepene bak innlæring, slik at vi selv enklere kan lære hundene våre å finne ting vi ønsker og liknende. bruk av target slik Michele beskrev er interesant og et bra verktøy å ha med i sekken.
Her er det i dag litt for mye opp til hver enkelt trener og interessen hos hver bruker er mitt subjektive inntrykk. Men igjen dette er noe de lokale førerhundklubbene kan ta tak i.
Drømmen ville være en helg for førerhundbrukerene spesielt og hjelpetrenere kanskje, med Michele Pouliot. Kom igjen Canis arranger det! ;-) Det hadde vært flott. For da kunne vi lært enda mer om filosofien bak klikkertrening, vhordan lære inn target og bruke det i praksis. Jeg kan etter hvert en del men ny kunskap er alltid lett å bære.


Så til konklusjonen min.
Michele gav meg inspirasjon og gjorde meg glad.


Her er det offesielle referatet fra helga. Jeg deltok som sagt bare fredagen.
http://www.canis.no/gensider.php?gid=89

fortsatt i lofoten.

Lofoten har masse fine ting. I går var vi og spiste m
iddag på Skjærbrygga. Kjempe god mat og hyggelig plass.
Vi gikk også litt langs bryggekanten og jeg kjente på et skilt med en torsk på som jeg syntes var morsomt.

I dag fikk jeg en kjempe søt måke av mammaen til Eugenie som jeg skal ha til pynt. Kjempe morsomt minne fra turen. 

I dag er det vinter igjen. Snør igjen. 
 


hva i all verden?

Enda en morsom dag på ferie i Lofoten. Eugenie som jeg besøker har latt meg oppleve blant annet hvordan øredøvende stillhet høres ut. Når det er så stille, at du ikke hører noe annet enn dine egne hjerteslag i ørene og alt rundt deg er helt lydløst. Ikke en bil, ikke suset fra trafikken og heller ikke noe lyder fra skog og aktivitet. Kjempe fasinerende for meg som vanligvis har lyder rundt meg overalt selv på natta. En hund bjeffer langt i det fjerne, trafikken på hovedveien eller annet høres stort sett hos oss. For ikke å snakke om varmepumper eller liknende. Men her var det altså helt helt stille i går kveld.

I dag har jeg blant annet fått se en leirdue. Nok en ting jeg virkelig ikke ante hvordan ser ut. Jeg lekte 20 spørsmål med Eugenie og gjettet på alt fra pcvifte til askebeger. Men dette var en ting jeg virkelig ikke ante hvordan ser ut. Gøy!

Jeg har også fått kjenne på flymodeller. Siden  jeg ikke kan se flyene, fikk jeg hvertfall et innvendig bilde av de gjennom de små modellene.

Hundene imponerer meg stort. Ute er de i full fres og leker og tøyser. Inne oppfører de seg som de snille førerhundgutta de er. Tasser rundt, deler kos fra oss broderlig og er to enkle sjeler å ha i hus og gjøre fornøyde. Deilig.

Det har regnet en del i dag, men vi håper på noe bedre vær i morgen.


mer fra Lofotn onsdag.;-)

Jeg storkoser meg her. Det er deilig med ferie og hyggelig å besøke Eugenie og se hvordan hun bor og møte menneskene rundt henne.
Lufta her oppe er så frisk og ren. Og pågrunn av havet lukter det naturligvis litt salt av og til. ;-)

I går var vi på tur i marka med hundene. Snø er snø uansett hvor man er og denne her var som vår hjemme, men det var mye mindre av den og enklere å gå på beina. Flott tur og hundene koste seg masse, løp og herjet og tulla. ;-)

Jeg blir fasinert av lydene og blant annet i dag hørte jeg lyden av vind i strømtrådene mellom stolper. Underlig syngende lyd. Det er flyøvelse i området for tida, så det er en del militær trafikk her. Ikke plagsomt men ny lyd for meg. Og jeg ble klar over at jeg hadde forestilt meg flyene mye større, da jeg ble fortalt hvor små de faktisk er.

Når vi snakker om lyder. Det er så underlig at det er så lite trafikklyder. Riktig nok er det ikke ille der jeg bor, men summingen fra biler er nå der i bakgrunnen. Det er den ikke på samme vis her.

Lofoten.

Jeg har endelig etter tolv år minst med kontakt fått reist opp for å besøke en venninne som bor i Lofoten.  Eugenie og jeg har gjort masse sammen disse årene vi har kjent hverandre og hun har besøkt meg flere ganger. Sist i november i fjor. Eugenie har hjemmesiden www.eugenie.no
Hun har også førerhund, så Doffen min førerhund har her selskap med Jarek en kjempe morsom brun Labrador. Gutta er fine venner og går godt sammen.

jeg liker å reise, men er vant til å reise mest med tog, men flyturen gikk kjempe fint.
Oppdatteringer kommer.

Positivt tiltak.

Det er gledelig å se at dugnadsånden ikke er helt død enda. På www.canis.no (et hundeforum) har det tidvis vært diskutert at man trengte en oversikt over hvem som trengte og hvem som kunne tilby hjelp. Det hender det oppstår kriser som må løses og det hender det kan være godt med en hjelpende hånd eller kunne gi en hjelpende hånd.  Og det positive er at noen nå har tatt tak i dette og gjort noe i praksis.
De opprettet en side, der man kan registrere behov og muligheter til å gi hjelp.
Den er foreløpig i oppstart, men det ser bra ut så langt. Og initsiativet er positivt.
http://hundepassringen.blogspot.com/

Jeg håper dette blir et vellykket og positivt prosjekt.

Litt av en følelse.

I dag stod jeg med boka jeg har jobbet med i tre år i hånda. Plutselig var den blitt til en virkelig håndfast bok.
Og jeg tror smilet mitt var veldig bra. ;-)
Tilfeldighetene ville ha det til at journalisten  fra lokalavisa var her for å intervjue meg om boka samtidig, så det ble mulig også å få vist fram boka.
Jeg føler vel dette som en tosidig  dag. På en måte er det stor glede hos meg over at boka faktisk er ferdig. At det ble en bok av ideen fra  Doffens forvertsmamma. På den andre siden, er det litt skremmende å stikke nesa si så tydelig fram og vite at det kan koste mye kritiske røster. Det vil alltid være misunnelige mennesker og det vil alltid være noe som kan kritiseres. enten det er feil foto, feil ord her og der, rare beksrivelser, osv. osv. Men heldigvis har tilbakemeldingene  heldigvis vært svært positive.
bokforside

Lykken er

For meg i dag, var lykken, høstsola som varmet meg på tur i fin klar høstluft.
Jeg og hunden nøt lufta, nøt sola og nøt det å kunne være ute sammen, ha det godt sammen.

Jeg gleder meg, for hver dag som går før snøen kommer. er ikke så glad i vinteren. riktigere sagt jeg er glad i skikkelig vinter med  godt snøføre, men is og sludd og ekkelt vær, nei det er jeg ikke glad i!
Så i dag koste vi oss. 

Nyte det man har - eller stadig ville ha mer?

Det å kunne nyte livet og glede seg over det man fikk istedet for å bruke all energi på det man kunne fått, er en viktig kunst tror jeg. Man gjør hele tiden valg.
Det er overraskende nok mulig å styre sin egen fokus og å ta kontroll i eget liv.
Vi kan jobbe for stadig å få nye opplevelser, treffe nye eller gamle venner og ha det morro. Glede oss over det vi har i hverdagen og de vi har rundt oss. Smile til noen i hverdagen.
Nyte sjansen til en  kveld i et trygt og varmt hus eller forbanne regn og vind. Glede oss over de vi har rundt oss, eller hele tiden, frykte at de før eller siden, vil bli borte.
For i såfall vil vi, før eller siden dessverre kunne få rett.
Eller vi kan jobbe for stadig å bli rikere, få mer ting, få mer gjenstander som jeg har et klart inntryk av, iegentlig ikke gjør oss noe lykkeligere.
Vi gjør alle stadige valg. Og jeg vet at den nye genseren faktisk kan være betydningsfull og trivelig å ha. det er ikke det jeg ikke forstår.
Men jeg mener  tross alt, kan vi gjøre noen valg om ting ikke går vår vei. For min egen erfaring tilsier at måten man møter andre mennesker på, eller situasjoner i livet, virker inn på måten vi selv blir møtt på.

Selv vet jeg godt at jeg kan velge. Og jeg har valgt. Jeg kunne fokusert sterkt på alt jeg ikke får til som blind.
Jeg kan aldri male huset mitt (med supert resultat)
Jeg kan ikke kjøre bil (og det er mange glad for at jeg ikke gjør)
Jeg kan kanskje ikke ha den jobben jeg helst ville ha om jeg satset på å gjøre hva som helst, helt fritt.
Jeg kan aldri komme bort fra at det å ikke se er tungvint og gir sperrer og at mange aldri  vil forstå hva det er som er mest vanskelig eller upraktisk.
Vi kan alltid fokusere på alt vi ikke fikk! Men hva skjer da? Hva får vi ut av det?
Min erfaring er at man må få lov til å se  de sidene som ikke fungerer, få lov til å gå inn i det og  lære å leve med det. Det betyr at man også må jobbe seg videre og opp igjen og ut. Hvis ikke vil verden bli mer og mer tung og svart. 
 
Jeg er ikke perfekt. Kjære vene, bare spør mine venner og familie. Men jeg gjør ofte valg om hvordan jeg vil takle en utfordring.  Og jeg forsøker å fokusere på alt som faktisk fungerer godt, kan løses eller er mulig.
Dessuten er jeg grusomt nysgjerrig og  elsker å lære nye ting. Kanskje er det årsaken til at jeg har gjort så mye rart opp gjennom årene. Ofte ting jeg ikke selv  har vært sikker på ville gå bra.
Som barn syklet jeg rundt, akte akebrett og fallt stadig og hadde stadig blåmerker.  Og du verden så glad jeg er for å ha fått lov til det.
Usaturen er en av de nye tingene jeg ikke var sikker på at jeg kom til å mestre, men ville.
Det samme gjaldt diverse prosjektsøknader jeg har skrevet for førerhundklubben eller for ikke å snakke om, første gangene jeg hadde ansvar for å arrangere kurs.
Men jeg har vært heldig.  Jeg har vært "dum nok" til å prøve og heldig nok, til å ha noen rundt meg, som har gitt meg støtte, turd tro på meg og vært der når jeg har vært usikker på resultatet.
Jeg har bommet også. Helt klart knelet skikkelig av og til. Men det er ikke farlig å knele, hvis man vet at det bør komme nye oppturer.
Derfor tenker jeg selv nå hvor ting er litt vanskelig om dagen og jeg ikke vet helt hva som skjer framover, å tro at det vil komme løsninger. At de som er rundt meg og jeg vil finne ut hvordan jeg kan bruke resursene mine best mulig, slik at det blir bra både for andre og meg.
Det betyr  ikke at jeg ikke er usikker, eller bekymret, men igjen jobber jeg med meg selv, for å se muligheter, finne løsninger og glede meg over småting i hverdagen. Ikke la alt det travle, alt det usikre ta overhånd.

Jeg har en gammel bestefar på 94 år. Og det slo meg i går, at jeg ikke har noe inntrykk av at han har brukt livet sitt på å klage over de helt klare nedturene han har fått opp gjennom årene, men tvert om krummet ryggen, sett framover og jobbet seg videre. Selv da han ble enkemann for noen år siden, fant han seg overraskende fint tilrette i endrede livsmønster. Jeg er stolt av han. Der har jeg en person å se opp til og tenke "han klarte.. " og bruke som "idol" på mitt vis. Og det finnes mange slike å følge i sporene til. For meg er ikke Lars Monsen  noe realistisk idol.  Selvsagt er han flink og kreativ og flott og alt det der, men hans hverdag og ønsker ligger så langt fra mine, at det ikke blir noe å se opp til. Det er helt ok for meg, for jeg er veldig  klar over at vi ikke alle skal være gode til det samme.

Jeg har gjennom min erfaring i organisasjonsarbeid veldig  tro på å bruke rette personer til rett ting. Hvis noen er gode på organisering, bør de brukes til det. Er noen gode på å skrive, bør de brukes til det. Det betyr ikke at de ensidig skal brukes til det de kan, men at man skal trekke veksler på det folk er gode på også istedet for å gjøre alle "like gode" på alt.

Oj! Dette ble en tankefull søndagsblogg. Men det er nok en del tenking, som foregår, om dagen inne i tonetinghodet. ;-)

Akkurat nå!

Hva drømmer du om å gjøre, akkurat nå?
Hva ville du gjort, dersom penger og tid strakk til?
Dersom ikke noe ansvar eller plikter gjorde at du måtte være der du er?
Kanskje du kan gi deg selv to minutter, lukke øynene og drøme litt?

Fikk du noen fine tanker i hodet? Det gjorde hvertfall jeg.
Jeg drømmer  for tida, om å reise. Om å oppleve  nye ting. Kjenne nye lukter, osv.
Jeg vet ikke helt hvor jeg helst ville dra. Sol er en fin tanke. Men samtidig vet jeg av erfaring at jeg har lite tålmodighet med det typiske strandlivet. Samtidig kjenne rjeg at å gå mot høst og vinter, heller ikke akkurat er lystbetont.
Men reise litt hadde passet meg godt nå kjenner jeg.

Og samtidig har jeg ikke motivasjon til å organisere noe eller gjennmomføre det akkurat nå.  
Kanskje mest fordi jeg vet at jeg bør og skal være her jeg er.

Men det er fortsatt lov til å drømme litt tross alt!

Så i mellomtiden  og midlertidig, skal jeg reise på den enkleste måten. Jeg skal finne meg en fin bok og lese den med stor glede. For jeg kan reise langt jeg, i gode bøker! Den evnen  har jeg hatt siden jeg var liten og lærte å lese.