Gps for synshemmede.
Min erfaring fra bruk av gps på Huseby juni 09.
Vi forsøkte 3 systemer:
Wayfinder access for symbian mobiltelefoner med talks som taleprogram.
Mobile Geo for windows mobiler med mobile speak som taleprogram.
Trekker breeze selvstendig enhet tilrettelagt for synshemmede med innebygget tale.
Vi gikk flere ruter med alle enhetene og fikk prøve dem i flere typer miljø. Både friområde og traffikert område. Enkle og mer kompliserte ruter. Vi var brukere med forskjellig grad av syn og med ulik mobityerfaring.
Kurset var godt og informativt.
Felles:
Alle løsningene har en feilmargin på ca. 10 meter. Dette er såkalt gpsdrift og vanskelig å ungå siden vi snakker om at en liten boks skal kommunisere med satelitter veldig langt unna.
Det ble også tydelig for oss at dessto saktere du gikk og når du stod helt stille, var resultatene dårligere enn når man var i bevegelse.
Wayfinder access for symbian mobiltelefoner
Sterke sider:
- Mye muligheter til innstillinger.
- Mulighet til å søke opp adresser og steder
- Den plukker raskt opp posisjonen du er på når den blir slått på.
- Tydelig kart med piler som var lett å se for de som var svaksynte.
- Du kan få annonsert kartdata som gater og interessepunkt selv om du ikke har gått opp en rute i området.
- Innendørs kan man gå gjennom ruta.
- Du kan bruke programmet i modus for fotgjenger eller bil.
- Konkret informasjon og bekreftelseslyd når man skifter retning.
- Lett å lage nye interessepunkt, som annonseres når man nærmer seg dem.
- Grei bekreftelse på at destinasjonen er nådd.
- Man kan koble til små leselister.
Svake sider:
- Rutene man går kan ikke lagres, men lages automatisk ut i fra kartet. Dermed kan man ikke regne med annen veiledning enn der kartet stemmer med terenget.
- Man må manuvrere mye for å innhente informasjon om for eksempel hvordan gatekrysset man kommer til ser ut.
- Lite konkret informasjon om hvor man til en hver tid er.
- Den skifter ikke selv mellom modus for fotgjenger og bil.
- For å få fullt utbytte av utstyret må man bruke en god del tid på å lære seg programmet.
Mobile Geo for windows mobiler
Sterke sider:
- Mye innstillinger.
- Mulighet til å søke opp adresser og steder
- Vibrering med ulik lengde og mønster, gjør det lett å kjenne om man kommer til et kryss eller interessepunkt.
- Den plukker raskt opp posisjonen du er på når den blir satt på.
- Du kan få annonsert kartdata som gater og interessepunkt selv om du ikke har gått opp en rute i området.
- Innendørs kan man gå gjennom ruta.
- Man kan koble til små leselister.
Svake sider:
- Rutene man går kan ikke lagres, men lages automatisk ut i fra kartet. Dermed kan man ikke regne med annen veiledning enn der kartet stemmer med terenget.
- Man må manuvrere noe for å innhente informasjon om for eksempel hvordan gatekrysset man kommer til ser ut.
- Opplevde at den ikke bekreftet at man var kommet til destinasjonen.
- Interessepunktannonseringen er noe rotete.
- For å få fullt utbytte av utstyret må man bruke en god del tid på å lære seg programmet.
Trekker breeze selvstendig enhet tilrettelagt for synshemmede.
Sterke sider:
- Lett å lære seg å bruke. Enkle få og lett kjennbare taster.
- Rutene man går kan lagres. Dette gjør at man kan lagre den nøyaktige ruta man går og ikke en rute laget automatisk ut i fra kartet. Dette gjør at ruter kan legges gjennom friområder uten markerte veier som parker og annet.
- Den plukker raskt opp posisjonen du er på når den blir slått på.
- Du kan få annonsert kartdata som gater og interessepunkt selv om du ikke har gått opp en rute i området.
- Den skifter selv automatisk mellom modus for bil (der den gir mindre informasjon) og fotgjengermodus.
- Innendørs kan man gå gjennom ruta.
- Enkelt (et tastetrykk og stadig automatisk informasjon ) for å få vite hva gata man er på heter og hvilken vei man går. Bekreftelse når man skifter retning eller krysser gater på hvor man er.
- God informasjon om hvordan krysset du kommer til ser ut.
For eksempel 3 veis kryss xvie foran deg x vei på den høyre side og y vei bak deg. Informasjon som er svært nyttig.
- God bekreftelse på at destinasjonen er nådd.
- Lett å lage nye interessepunkt.
- Man kan motta eller dele interessepunkt med andre brukere.
- Man kan motta dele ruter med andre brukere.
- Grei brukermanual som finnes tilrettelagt.
Svake sider:
- Mangel på mulighet til å søke opp adresser eller steder.
- Man kan ikke koble til leselist.
- Nok en enhet man må huske å lade.
Spennende seminarkveld.
Med en førerhund er man nokså redd for å gjøre feil. Å lære hunden adferd, som kan snu tilbake som unoter eller ustabil føring er ikke ønskelig. Hunden utsettes for store fristelser i miljøet og som bruker er sikkerhet stadig i fokus. Fra tidligere har jeg jo lært og sett i praksis hva for matfikserte hunder kan føre til. Ingen vil ha en førerhund, som sniker i søplebøtter etter matrester, stjeler fra kjøkkenbenken eller bollen fra ungen i barnevogna ved siden av i et gatekryss.
Så å innføre mer klikkerbassert trening i førerhundtreningen og å bruke godbit mer, var jeg nokså skeptisk til i mange år. Enda jeg vet at i forhold til mange andre har jeg brukt godbit som treningsverktøy ved søkøvelser i mange år. For eksempel brukt det ved å søke en bestemt dør for å ha et stoppepunkt i et hotell eller finne en bestemt butikk i en rekke butikker. For en førerhund jeg hadde var godbiten hun fikk inne ved setet, nøkkelen, for å få henne inn på toget. Hun var redd togtrappene. Men godbiten var positiv for henne.
Min egen førerhund var delvis klikkertrent da jeg fikk han i 2003. Dette gjorde at jeg har selv brukt klikker for å lære inn søking av nye steder eller å bygge opp et stoppunkt ved behov. Jeg oppdaget nemlig at klikkeren var en fin bro for å gjøre opplæringen og samarbeidet vårt mer effektivt.
Likevel har jeg nok som oftest forholdt meg til tradisjonell trening.
Jeg sliter litt med å klare å slippe gamle spor så klart.
Da jeg hørte at Michele Pouliot fra Guidedogs for the Blind skulle ha foredrag hos Canis, ville jeg gjerne delta.
Jeg har hørt noen foredrag på webbradio fra www.gdui.org med henne og om klikkertrening, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å få med meg også dette. Det var tross alt innen rekkevidde både prismessig og avstandsmessig.
Det var med stor glede jeg observerte flere førerhundbrukere, hjelpetrenere og noen førerhundtrenere tilstede. Flott, for da har man noen i miljøet internt man også kan diskutere dette med senere.
Altid greit, for å få innspill.
Positivt også at andre hundefolk var der med andre bakgrunner. Kanskje noen fikk seg en aha-opplevelse eller to og fikk opp øynene for at førerhunden ikke kan slik mange har lett for å tro, jobbe automatisk og at førerhundarbeid er samarbeid. Samtidig er det ike tryllekunster heller. Nå var vel deltakerene her mer hundeinteresserte enn gjennomsnittet, så dette er vel ikke de som tror hunden ser forskjellen på rødt og grønnt lys kanskje. ;-)
Michele vekslet mellom å forklare hvordan en førerhund skal jobbe og hvordan de kommer dit med treningen sin.
Kjempe bra foredrag. Innholdsrikt og samtidig ryddig og konstruktivt.
Hun var flink til å forklare konstruktivt hvorfor det hadde vært skepsis i miljøet for å bruke godbit. Dette handler om førerhundenes spesielle krav i forhold til å kunne ferdes rundt mat i miljøene og brukers mangel på mulighet til kontroll av situasjonene pågrunn av manglende syn. Gledelig nok sier hun at man ikke ser noen økt matfokus, så lenge det trenes konstruktivt med også å lære hundene at den maten som er lovlig kun er godbiten hos trener/bruker.
Det Michele også viste tydelig synes jeg, var at førerhunden har en mye mer avansert jobb enn det man kanskje tenker over. Den kan ikke bare gå fokusert på eier for å ignorere forstyrrelser. Den må faktisk se forstyrrelsene og velge å gå forbi dem på eget initsiativ. Det er også en utfordring at bruker fordi han/hun ikke kan kontrollere hunden ved syn, ikke kan forebygge situasjoner som kan oppstå og heller ikke ofte kan rose eller belønne presist og dermed oppmuntre de valgene hunden gjør, som er riktig. Man vet jo ikke hva hunden gikk forbi for eksempel.
Det er her jeg mener vår ordning i Norge med førerhundklubbene og treningene som gjøres lokalt er så viktige. Gjennom de øktene trening, gis både bruker anledning til å få veiledning og derigjennom belønne hunden og gi den læring på at den gjør riktige ting.
Noe av det jeg merket meg, var at hun sa at man skulle være forsiktig med å lære hunden søte triks når man hadde med en førerhund å gjøre. Man vil nødig ha noe innlært, som senere kan føre til dumme ting som at hunden bruker labber i feil situasjon (klorer eller skitner til) osv. Tankevekker og lurt å ha i bakhodet.
Det jeg ikke husker om hun sa her, men som hun sa på et av foredragene jeg har hørt ellers er at plassering av godbiten kan være vesentlig. Hunden må ikke kunne se godbitbaggen og ha den innen rekkevidde hele tiden. Den skal ikke vite om du har godbiten der.
GDB er en gedigen skole i Norsk Målestokk og de har selvsagt alt de kan drømme om av treningsresurser og spesielt tilrettelagte treningsområder, noe de har minimalt av i forhold, hos de norske leverandørene. Der trenes mer ting i vanlige miljøer, noe som setter større krav til trener og reduserer sjansene til å lykkes 100 % med treningen ved første forsøk. Det blir vanskeligere å kontrollere forstyrrelser for eksempel.
Når man tar i betraktning kvaliteten på de norske førerhundene slik jeg kjenner den, opp mot det hun viste oss og det jeg selv observerte i usa i fjor sommer, ligger vi godt an her i landet vil jeg våge å påstå.
Og det er en god følelse. Kanskje en av de store styrkene hos oss, er at miljøet er mindre og trener og bruker kjenner hverandre bedre og mer personlig fordi kontakten blir nærmere.
Jeg reagerte på hennes bruk av clients. klient ville være svært uakseptabelt hos oss i vårt miljø.
Jeg kan være mye, men klient vil jeg helst slippe å være.
Man har alltid forbedringspotensialer og et av dem i Norge, er kanskje å lære brukerene å lære hundene sine ting på en bedre måte. Alltså å få mer innføring i knepene bak innlæring, slik at vi selv enklere kan lære hundene våre å finne ting vi ønsker og liknende. bruk av target slik Michele beskrev er interesant og et bra verktøy å ha med i sekken.
Her er det i dag litt for mye opp til hver enkelt trener og interessen hos hver bruker er mitt subjektive inntrykk. Men igjen dette er noe de lokale førerhundklubbene kan ta tak i.
Drømmen ville være en helg for førerhundbrukerene spesielt og hjelpetrenere kanskje, med Michele Pouliot. Kom igjen Canis arranger det! ;-) Det hadde vært flott. For da kunne vi lært enda mer om filosofien bak klikkertrening, vhordan lære inn target og bruke det i praksis. Jeg kan etter hvert en del men ny kunskap er alltid lett å bære.
Så til konklusjonen min.
Michele gav meg inspirasjon og gjorde meg glad.
Her er det offesielle referatet fra helga. Jeg deltok som sagt bare fredagen.
http://www.canis.no/gensider.php?gid=89
fortsatt i lofoten.
Lofoten har masse fine ting. I går var vi og spiste m
iddag på Skjærbrygga. Kjempe god mat og hyggelig plass.
Vi gikk også litt langs bryggekanten og jeg kjente på et skilt med en torsk på som jeg syntes var morsomt.
I dag fikk jeg en kjempe søt måke av mammaen til Eugenie som jeg skal ha til pynt. Kjempe morsomt minne fra turen.
I dag er det vinter igjen. Snør igjen.
hva i all verden?
Enda en morsom dag på ferie i Lofoten. Eugenie som jeg besøker har latt meg oppleve blant annet hvordan øredøvende stillhet høres ut. Når det er så stille, at du ikke hører noe annet enn dine egne hjerteslag i ørene og alt rundt deg er helt lydløst. Ikke en bil, ikke suset fra trafikken og heller ikke noe lyder fra skog og aktivitet. Kjempe fasinerende for meg som vanligvis har lyder rundt meg overalt selv på natta. En hund bjeffer langt i det fjerne, trafikken på hovedveien eller annet høres stort sett hos oss. For ikke å snakke om varmepumper eller liknende. Men her var det altså helt helt stille i går kveld.
I dag har jeg blant annet fått se en leirdue. Nok en ting jeg virkelig ikke ante hvordan ser ut. Jeg lekte 20 spørsmål med Eugenie og gjettet på alt fra pcvifte til askebeger. Men dette var en ting jeg virkelig ikke ante hvordan ser ut. Gøy!
Jeg har også fått kjenne på flymodeller. Siden jeg ikke kan se flyene, fikk jeg hvertfall et innvendig bilde av de gjennom de små modellene.
Hundene imponerer meg stort. Ute er de i full fres og leker og tøyser. Inne oppfører de seg som de snille førerhundgutta de er. Tasser rundt, deler kos fra oss broderlig og er to enkle sjeler å ha i hus og gjøre fornøyde. Deilig.
Det har regnet en del i dag, men vi håper på noe bedre vær i morgen.
mer fra Lofotn onsdag.;-)
Lufta her oppe er så frisk og ren. Og pågrunn av havet lukter det naturligvis litt salt av og til. ;-)
I går var vi på tur i marka med hundene. Snø er snø uansett hvor man er og denne her var som vår hjemme, men det var mye mindre av den og enklere å gå på beina. Flott tur og hundene koste seg masse, løp og herjet og tulla. ;-)
Jeg blir fasinert av lydene og blant annet i dag hørte jeg lyden av vind i strømtrådene mellom stolper. Underlig syngende lyd. Det er flyøvelse i området for tida, så det er en del militær trafikk her. Ikke plagsomt men ny lyd for meg. Og jeg ble klar over at jeg hadde forestilt meg flyene mye større, da jeg ble fortalt hvor små de faktisk er.
Når vi snakker om lyder. Det er så underlig at det er så lite trafikklyder. Riktig nok er det ikke ille der jeg bor, men summingen fra biler er nå der i bakgrunnen. Det er den ikke på samme vis her.
Lofoten.
Hun har også førerhund, så Doffen min førerhund har her selskap med Jarek en kjempe morsom brun Labrador. Gutta er fine venner og går godt sammen.
jeg liker å reise, men er vant til å reise mest med tog, men flyturen gikk kjempe fint.
Oppdatteringer kommer.
Endelig overskudd tilovers for blogging.
Jeg har vært syk i starten av året, men nå er jeg på beina igjen og begynner å finne formen igjen. Orker ta tak i ting som har ligget nede en stund og få oversikt.
Det føles godt. Så kanskje kan jeg til og med orke å blogge litt igjen. Det er hvertfall noe av det jeg ahr lyst til å gjøre.
Boka mi har solgt overraskende bra forresten. Førerhunden Amico viser vei har tydelig blitt lest av en god del og jeg har fått masse positiv respons. Som alltid er det alltid noen som har ønsker om at noe skulle vært endret/anderledes, men denne ble nå engang slik. Og det er artig med respons fra lesere i alle aldre.
Nå venter jeg med spenning på om den snart kommer ut på lyd.
Det jeg er mest opptatt av i dag er hvor fint det er at man er frisk nok til å være oppe og hvor godt det er å kunne gå ut i frisk luft og bare røre seg og få ut litt energi og til og med få ny energi av å være ute. For at frisk luft er sundt, er jeg ikke i tvil om. Særlig mer spennende var ikke denne bloggposten, men jeg lover å forsøke å komme sterkere tilbake.
Positivt tiltak.
De opprettet en side, der man kan registrere behov og muligheter til å gi hjelp.
Den er foreløpig i oppstart, men det ser bra ut så langt. Og initsiativet er positivt.
http://hundepassringen.blogspot.com/
Jeg håper dette blir et vellykket og positivt prosjekt.
Litt av en følelse.
Og jeg tror smilet mitt var veldig bra. ;-)
Tilfeldighetene ville ha det til at journalisten fra lokalavisa var her for å intervjue meg om boka samtidig, så det ble mulig også å få vist fram boka.
Jeg føler vel dette som en tosidig dag. På en måte er det stor glede hos meg over at boka faktisk er ferdig. At det ble en bok av ideen fra Doffens forvertsmamma. På den andre siden, er det litt skremmende å stikke nesa si så tydelig fram og vite at det kan koste mye kritiske røster. Det vil alltid være misunnelige mennesker og det vil alltid være noe som kan kritiseres. enten det er feil foto, feil ord her og der, rare beksrivelser, osv. osv. Men heldigvis har tilbakemeldingene heldigvis vært svært positive.
Reklamen - lar jeg meg lure?
Og en ting er de som smyger seg inn i hodet og blir der. Som Lano for liten og Lano for stor.
De er vel tross alt noe enklere å forholde seg til tross alt. men det er mye produktreklame ellers, som vi aldri tar stilling til. Vi overdoses med reklame i alle sammenhenger.
Selv her på bloggene tyter det av reklame. Kan bli spennende å se hva Google presterer å spy ut i dette innlegget her. For de tar tydelig utganspunkt i innholdet i sidene de skal spre reklame på. Så hvis teksten inneholder noe de kan henge seg på, gjør de det. Selv om assosiasjonene til en pc ikke alltid er like heldige. sukk.
Ja, faktisk er nettreklamen ufattelig slitsom synes jeg. Så mye skitt som jeg blir tilbudt hver eneste dag. Bare for å få lov til å delta i diskusjoner, lese innlegg av andre bloggere, skrive noe eller lese en avis. er til å bli dårlig av.
Og det er ikke enkelt å forholde seg nøytral til reklame når den pøses nedover oss overalt.
Men en del er jo riktig søte eller morsomme.
Jeg husker godt "tisser litt til jeg" i bleiereklamen.
Men hva med "en liten teskje er nok" husker du hva det var? ;-)
Lykken er
Jeg og hunden nøt lufta, nøt sola og nøt det å kunne være ute sammen, ha det godt sammen.
Jeg gleder meg, for hver dag som går før snøen kommer. er ikke så glad i vinteren. riktigere sagt jeg er glad i skikkelig vinter med godt snøføre, men is og sludd og ekkelt vær, nei det er jeg ikke glad i!
Så i dag koste vi oss.
Nyte det man har - eller stadig ville ha mer?
Det er overraskende nok mulig å styre sin egen fokus og å ta kontroll i eget liv.
Vi kan jobbe for stadig å få nye opplevelser, treffe nye eller gamle venner og ha det morro. Glede oss over det vi har i hverdagen og de vi har rundt oss. Smile til noen i hverdagen.
Nyte sjansen til en kveld i et trygt og varmt hus eller forbanne regn og vind. Glede oss over de vi har rundt oss, eller hele tiden, frykte at de før eller siden, vil bli borte.
For i såfall vil vi, før eller siden dessverre kunne få rett.
Eller vi kan jobbe for stadig å bli rikere, få mer ting, få mer gjenstander som jeg har et klart inntryk av, iegentlig ikke gjør oss noe lykkeligere.
Vi gjør alle stadige valg. Og jeg vet at den nye genseren faktisk kan være betydningsfull og trivelig å ha. det er ikke det jeg ikke forstår.
Men jeg mener tross alt, kan vi gjøre noen valg om ting ikke går vår vei. For min egen erfaring tilsier at måten man møter andre mennesker på, eller situasjoner i livet, virker inn på måten vi selv blir møtt på.
Selv vet jeg godt at jeg kan velge. Og jeg har valgt. Jeg kunne fokusert sterkt på alt jeg ikke får til som blind.
Jeg kan aldri male huset mitt (med supert resultat)
Jeg kan ikke kjøre bil (og det er mange glad for at jeg ikke gjør)
Jeg kan kanskje ikke ha den jobben jeg helst ville ha om jeg satset på å gjøre hva som helst, helt fritt.
Jeg kan aldri komme bort fra at det å ikke se er tungvint og gir sperrer og at mange aldri vil forstå hva det er som er mest vanskelig eller upraktisk.
Vi kan alltid fokusere på alt vi ikke fikk! Men hva skjer da? Hva får vi ut av det?
Min erfaring er at man må få lov til å se de sidene som ikke fungerer, få lov til å gå inn i det og lære å leve med det. Det betyr at man også må jobbe seg videre og opp igjen og ut. Hvis ikke vil verden bli mer og mer tung og svart.
Jeg er ikke perfekt. Kjære vene, bare spør mine venner og familie. Men jeg gjør ofte valg om hvordan jeg vil takle en utfordring. Og jeg forsøker å fokusere på alt som faktisk fungerer godt, kan løses eller er mulig.
Dessuten er jeg grusomt nysgjerrig og elsker å lære nye ting. Kanskje er det årsaken til at jeg har gjort så mye rart opp gjennom årene. Ofte ting jeg ikke selv har vært sikker på ville gå bra.
Som barn syklet jeg rundt, akte akebrett og fallt stadig og hadde stadig blåmerker. Og du verden så glad jeg er for å ha fått lov til det.
Usaturen er en av de nye tingene jeg ikke var sikker på at jeg kom til å mestre, men ville.
Det samme gjaldt diverse prosjektsøknader jeg har skrevet for førerhundklubben eller for ikke å snakke om, første gangene jeg hadde ansvar for å arrangere kurs.
Men jeg har vært heldig. Jeg har vært "dum nok" til å prøve og heldig nok, til å ha noen rundt meg, som har gitt meg støtte, turd tro på meg og vært der når jeg har vært usikker på resultatet.
Jeg har bommet også. Helt klart knelet skikkelig av og til. Men det er ikke farlig å knele, hvis man vet at det bør komme nye oppturer.
Derfor tenker jeg selv nå hvor ting er litt vanskelig om dagen og jeg ikke vet helt hva som skjer framover, å tro at det vil komme løsninger. At de som er rundt meg og jeg vil finne ut hvordan jeg kan bruke resursene mine best mulig, slik at det blir bra både for andre og meg.
Det betyr ikke at jeg ikke er usikker, eller bekymret, men igjen jobber jeg med meg selv, for å se muligheter, finne løsninger og glede meg over småting i hverdagen. Ikke la alt det travle, alt det usikre ta overhånd.
Jeg har en gammel bestefar på 94 år. Og det slo meg i går, at jeg ikke har noe inntrykk av at han har brukt livet sitt på å klage over de helt klare nedturene han har fått opp gjennom årene, men tvert om krummet ryggen, sett framover og jobbet seg videre. Selv da han ble enkemann for noen år siden, fant han seg overraskende fint tilrette i endrede livsmønster. Jeg er stolt av han. Der har jeg en person å se opp til og tenke "han klarte.. " og bruke som "idol" på mitt vis. Og det finnes mange slike å følge i sporene til. For meg er ikke Lars Monsen noe realistisk idol. Selvsagt er han flink og kreativ og flott og alt det der, men hans hverdag og ønsker ligger så langt fra mine, at det ikke blir noe å se opp til. Det er helt ok for meg, for jeg er veldig klar over at vi ikke alle skal være gode til det samme.
Jeg har gjennom min erfaring i organisasjonsarbeid veldig tro på å bruke rette personer til rett ting. Hvis noen er gode på organisering, bør de brukes til det. Er noen gode på å skrive, bør de brukes til det. Det betyr ikke at de ensidig skal brukes til det de kan, men at man skal trekke veksler på det folk er gode på også istedet for å gjøre alle "like gode" på alt.
Oj! Dette ble en tankefull søndagsblogg. Men det er nok en del tenking, som foregår, om dagen inne i tonetinghodet. ;-)
Akkurat nå!
Hva ville du gjort, dersom penger og tid strakk til?
Dersom ikke noe ansvar eller plikter gjorde at du måtte være der du er?
Kanskje du kan gi deg selv to minutter, lukke øynene og drøme litt?
Fikk du noen fine tanker i hodet? Det gjorde hvertfall jeg.
Jeg drømmer for tida, om å reise. Om å oppleve nye ting. Kjenne nye lukter, osv.
Jeg vet ikke helt hvor jeg helst ville dra. Sol er en fin tanke. Men samtidig vet jeg av erfaring at jeg har lite tålmodighet med det typiske strandlivet. Samtidig kjenne rjeg at å gå mot høst og vinter, heller ikke akkurat er lystbetont.
Men reise litt hadde passet meg godt nå kjenner jeg.
Og samtidig har jeg ikke motivasjon til å organisere noe eller gjennmomføre det akkurat nå.
Kanskje mest fordi jeg vet at jeg bør og skal være her jeg er.
Men det er fortsatt lov til å drømme litt tross alt!
Så i mellomtiden og midlertidig, skal jeg reise på den enkleste måten. Jeg skal finne meg en fin bok og lese den med stor glede. For jeg kan reise langt jeg, i gode bøker! Den evnen har jeg hatt siden jeg var liten og lærte å lese.
Endelig er Usadagboka "ferdig".
Så jeg legger like godt ut linken jeg.
http://www.toneting.com/usadagbok1.htm
Den er full av skriblerier, men jeg håper noe, er interesant for andre.
El-biler
Noe av det vi trente på, var el-bil og jeg skrev denne mailen, som takk for hjelpen til Toyota Lillehammer, som velvillig hjalp oss med å få tak i en bil. Flott gjort og hyggelig gjort!
Hedmark og Oppland førerhundklubb, vil takke så mye for velviljen og den flotte hjelpen med å få prøve trening ved hjelp av deres Prius (hybridbil), for våre tilstedeværende ekvipasjer.
Førerhundklubbens medlemmer er svært takknemlige for hjelpen dette gav, til å føle seg tryggere i trafikken.
Treningen foregikk på Birkebeineren (Lillehammer) lørdag 16 august 2008.
Å få prøve å finne ut av hvordan hørselsinntrykket av en hybrid er, var for oss en nyttig erfaring, for å føle oss sikrere og øke kunnskapen i forhold til å ferdes med førerhund, i et moderne trafikkbilde.
Det var også svært nyttig å oppleve at hundene våre var godt oppmerksomme på bilene, tross manglende lydkilder.
Hundene viste en imponerende evne til å oppfatte bilen og hvor den var. Som synshemmet bruker, føltes det uvant og litt skremmende, å ferdes rundt biler, vi verken kunne se eller høre.
For noen av oss, var dette første kjente møte med en hybridbil.
Sjåføren utfordret både hunder og tobeinte til å aktivt følge med på trafikken og gav oss nyttige erfaringer.
For oss var det positivt og viktig, å få lov til å gjøre dette i et trygt miljø, sammen med gode hjelpere og under god kontroll. Ikke minst, uten tidspress og stress.
Det er likevel svært sterkt ønsket fra vår side, at Toyota og andre produsenter av både rene el-biler og hybridbiler tar med som en av sine prioriterte oppgaver, å sørge for lydkilder på bilene, som styrker og holder ved like, sikkerheten og muligheten til orientering.
Dette blir spesielt viktig, for fotgjengere og da spesielt synshemmede og andre med behov for å orientere seg ved hjelp av nødvendige lydkilder.
I et vanlig traffikket miljø vil en slik lydløs bil, "bli borte" i støyen og lett være vanskelig for ikke å si umulig å oppfatte og for en synshemmet lett bli oppfattet som en noe ukontrolert trussel.
Det er arbeid i gang på dette området og vi håper dette vil føre fram til et godt resultat for både oss som fotgjengere og brukerene av bilene. Vi ser helt klart den miljømessige gevinsten ved hybridbiler og rene el-biler. Så dersom man løser sikkerhetsrisikoen, er det ikke tvil om at vi stiller oss klart positive til dette!
Vi takker igjen for deres hjelp og velvilje! Det er godt med positive samarbeidspartnere!
Vi håper vi kan komme tilbake til dere med ønske om noe liknende samarbeid senere.
Først og fremst, for å gi tilbudet til flere av våre brukere.
Også for å gi en repetisjon, til de som nå opplevde denne treningen som svært positiv, nyttig og lærerik.
Vennlig hilsen
Tone Mathisen
Leder Hedmark og Oppland førerhundklubb
Og ikke minst.....
Potevift og stolte halevift
fra hundene
Her er også en artikel om temaet fra nrk.
http://www.nrk.no/programmer/tv/fbi/1.6188493