Toneting - Alt mulig som skjer i mitt liv.

-Nei, det æ'ke sant, tenker han. Karl er borte. -Je snudde ryggen te han i noen sekunder mens je svømte og han æ borte! Han stirrer og stirrer utover der
han sist så kameraten og han som han tenker på som broren sin.
Han kjenner at tårene kommer. Svakt oppe fra skrenten, hører han Kristine rope på han selv og Karl. Han løfter hodet og roper et -Kristine, hjælp! Stemmen
bærer ikke.
Han hakker tenner og ser inn mot land. vannet er så kaldt og han er så redd.
Hvor er Karl?
Igjen løfter han hodet og roper. Men stemmen bærer ikke gjennom gråten.
Han mister følelsen av tid. Det eneste han kjenner er sola som varmer ryggen hans og steinen han ligger på. Han vet han burde svømme til lands og få tak
i hjelp, men han er livredd. Ser ingenting til Karl.
Etter en lang stund klarer han endelig å ake seg ned i vannet igjen og svømmer til lands. Vannet renner av klærne. Ansiktet er hvitt og han skjelver. Han
hakker tenner og ser seg rundt.

Kristine kommer nedover stien. Hun får øye på han og setter opp farten. Hun roper.
-Å som du ser ut. Mor har vært bekymra for døk. Å driv du med her nere?
Hun ser hvor våt han er og det livredde ansittet hans.
-Hvor æ han Karl? Hun kjenner et hardt tak rundt hjertet. mønstrer gutten.
-Je ville itte ut på stokka engong. Je veit at døm æ farlige. Je sku ha stått på mitt. Eirik gråter nå. Snørr og tårer blander seg med vannet i barneansiktet.

-Han Far kjem te å bli så sint. Han hakker tenner og ser skrekkslagen ut mot området han sist så Karl.
-Je er eldst og sku passa på'n Karl. Det siste kommer som en tynn piping. Hun ser forvirret på han.
-å æ det du meiner? Hun snur seg mot stranda og roper -Karl? Ser skoene hans pent satt mot en stein langt inne på stranda. Hun blekner.
-Hvis dekk tulle med meg nå, blir jeg virkelig arg.
-Je trudde han ville klare komme seg opp. Han kunne jo svømme! Han må ha fått noe hardt i huet. Eirik ser på henne. hun ser skrekken i øynene hans.
Hun griper i gutten skulder mest for å ha noe å støtte seg til. det går rundt for henne.
-Å ære du sier? Klatra dekk på stokka og datt utti? Kom her, nå ska du vise meg å du sist så'n Karl. De går sammen bortover stranda.

Mor har satt seg på vedkassa. Det er liksom hennes plass. Hun har alltid trivdes godt i ovnsvarmen. -Je og katta, smiler hun for seg selv. -Lurer på å
det blir ta Onga.
Hun har så smått begynt å bli urolig.
Det knirker i døra. Kristine kommer inn. Hun skyver Eirik foran seg og er våt til skinnet. Samme er smågutten.
-Å æ're forno? Mor tenker at dette minner henne om en hendelse fra hun var liten jentunge. en kamerat av broren hennes, drukna under isfiske på mjøsa.
Ansiktet til broren, da han kom hjem for å få hjelp fra de andre liknet de ungene har nå. redselen i øynene til Eirik, tyder ikke godt.
-Mor, je fant Eirik ned ved stranda.
-Ja, je ser dekk æ blaute båe to.
-Mor, je fant itte han Karl, men han Eirik såg at han forsøkte å klatre opp at på stokka og trur at han drukna. Kristines stemme er presset til det ytterste.
Høres ut som den kan sprekke hvert øyeblikk, som en hersestreng som skal til å ryke.
-Nei! Morens utrop er fullt av både sinne og fortvilelse. Eirik sjå på meg! sei at det itte æ sant. Æ du helt sikker?
Eirik ser tanten i øynene. han ser skrekkslagen ut, men mumler. Je såg at'n prøvde å komme opp på stokka og plutselig var han borte. Je og Kristine har
lett etter'n men vi finn'n itte.
Morens reaksjon er overraskende rolig. -Kristine gå og få på deg tørre klær, så hent'n Holger og forklar å som har hendt. Så går du opp og får tak i lensmann.

-Men Mor å ska vi gjøra! Kristine er fortvilet.
-Kara ska sokne, sier mor stille. Og du Eirik du går hjemat og får på deg noe tørt og kommer så hit att for å hjelpe til med å peke ut rette plassen for
kara.
Moren reiser seg og går.

En time senere står hun ved klesnorene og ser utover stranda. Fire karer har møttes der nede med lange staker. De skal sokne etter gutten. Strømen er sterk
så de vet ikke om de vil finne, men de skal og må forsøke. er de heldige har ikke strømmen fått tak i gutten.
To av mennene har gått ut i en robåt.
Eirik har pekt ut for dem hvilke stokker de hoppet fra og hvor han sist så Karl. Mennene har sindig lagt en plan og startet opp arbeidet.
Moren kjenner at alle musklene i kroppen ønsker å protestere. Beina nsker å ta henne ned og armene vil holde rundt barnet. Hun vil skru tida tilbake. Nekte
han å gå ned på stranda. Hun verker etter å få endre situasjonen!
Hun fantaserer om å se han komme løpende og spørre -Å driv døm med Mor? Hun hører stemmen hans i hodet.
Samtidig vet hun at hun lite kan gjøre akkurat nå. Hun har god utsikt der hun står og sokning er mannfolkarbeid.
Hennes lille gutt. Hun ser han for seg slik han løp til skolen i dag tidlig. Skoleveska over skulderen og et blidt drag i ansiktet. Hun kjenner tårene
renne og hun tørker dem med forkleet.
-Je hadde ingen å miste, sier hun ut i lufta.
-Je nekte for at detta e sant!
Hun ser lensmannen bøye seg og stirre ned i vannet. Hun hører ropet.

-en lyt vera sterk, sjølv når livet er som hardest. hvisker hun til seg selv.

Så har de alltså funnet Karl. Hun går ned mot stranda for å møte karene. Ryggen er rank og holdningen bestemt. Kun den som ser øynene hennes, kan se den
fortvilelsen og sjokket som gjenspeiler seg der.