Toneting - Alt mulig som skjer i mitt liv.

Det å kunne nyte livet og glede seg over det man fikk istedet for å bruke all energi på det man kunne fått, er en viktig kunst tror jeg. Man gjør hele tiden valg.
Det er overraskende nok mulig å styre sin egen fokus og å ta kontroll i eget liv.
Vi kan jobbe for stadig å få nye opplevelser, treffe nye eller gamle venner og ha det morro. Glede oss over det vi har i hverdagen og de vi har rundt oss. Smile til noen i hverdagen.
Nyte sjansen til en  kveld i et trygt og varmt hus eller forbanne regn og vind. Glede oss over de vi har rundt oss, eller hele tiden, frykte at de før eller siden, vil bli borte.
For i såfall vil vi, før eller siden dessverre kunne få rett.
Eller vi kan jobbe for stadig å bli rikere, få mer ting, få mer gjenstander som jeg har et klart inntryk av, iegentlig ikke gjør oss noe lykkeligere.
Vi gjør alle stadige valg. Og jeg vet at den nye genseren faktisk kan være betydningsfull og trivelig å ha. det er ikke det jeg ikke forstår.
Men jeg mener  tross alt, kan vi gjøre noen valg om ting ikke går vår vei. For min egen erfaring tilsier at måten man møter andre mennesker på, eller situasjoner i livet, virker inn på måten vi selv blir møtt på.

Selv vet jeg godt at jeg kan velge. Og jeg har valgt. Jeg kunne fokusert sterkt på alt jeg ikke får til som blind.
Jeg kan aldri male huset mitt (med supert resultat)
Jeg kan ikke kjøre bil (og det er mange glad for at jeg ikke gjør)
Jeg kan kanskje ikke ha den jobben jeg helst ville ha om jeg satset på å gjøre hva som helst, helt fritt.
Jeg kan aldri komme bort fra at det å ikke se er tungvint og gir sperrer og at mange aldri  vil forstå hva det er som er mest vanskelig eller upraktisk.
Vi kan alltid fokusere på alt vi ikke fikk! Men hva skjer da? Hva får vi ut av det?
Min erfaring er at man må få lov til å se  de sidene som ikke fungerer, få lov til å gå inn i det og  lære å leve med det. Det betyr at man også må jobbe seg videre og opp igjen og ut. Hvis ikke vil verden bli mer og mer tung og svart. 
 
Jeg er ikke perfekt. Kjære vene, bare spør mine venner og familie. Men jeg gjør ofte valg om hvordan jeg vil takle en utfordring.  Og jeg forsøker å fokusere på alt som faktisk fungerer godt, kan løses eller er mulig.
Dessuten er jeg grusomt nysgjerrig og  elsker å lære nye ting. Kanskje er det årsaken til at jeg har gjort så mye rart opp gjennom årene. Ofte ting jeg ikke selv  har vært sikker på ville gå bra.
Som barn syklet jeg rundt, akte akebrett og fallt stadig og hadde stadig blåmerker.  Og du verden så glad jeg er for å ha fått lov til det.
Usaturen er en av de nye tingene jeg ikke var sikker på at jeg kom til å mestre, men ville.
Det samme gjaldt diverse prosjektsøknader jeg har skrevet for førerhundklubben eller for ikke å snakke om, første gangene jeg hadde ansvar for å arrangere kurs.
Men jeg har vært heldig.  Jeg har vært "dum nok" til å prøve og heldig nok, til å ha noen rundt meg, som har gitt meg støtte, turd tro på meg og vært der når jeg har vært usikker på resultatet.
Jeg har bommet også. Helt klart knelet skikkelig av og til. Men det er ikke farlig å knele, hvis man vet at det bør komme nye oppturer.
Derfor tenker jeg selv nå hvor ting er litt vanskelig om dagen og jeg ikke vet helt hva som skjer framover, å tro at det vil komme løsninger. At de som er rundt meg og jeg vil finne ut hvordan jeg kan bruke resursene mine best mulig, slik at det blir bra både for andre og meg.
Det betyr  ikke at jeg ikke er usikker, eller bekymret, men igjen jobber jeg med meg selv, for å se muligheter, finne løsninger og glede meg over småting i hverdagen. Ikke la alt det travle, alt det usikre ta overhånd.

Jeg har en gammel bestefar på 94 år. Og det slo meg i går, at jeg ikke har noe inntrykk av at han har brukt livet sitt på å klage over de helt klare nedturene han har fått opp gjennom årene, men tvert om krummet ryggen, sett framover og jobbet seg videre. Selv da han ble enkemann for noen år siden, fant han seg overraskende fint tilrette i endrede livsmønster. Jeg er stolt av han. Der har jeg en person å se opp til og tenke "han klarte.. " og bruke som "idol" på mitt vis. Og det finnes mange slike å følge i sporene til. For meg er ikke Lars Monsen  noe realistisk idol.  Selvsagt er han flink og kreativ og flott og alt det der, men hans hverdag og ønsker ligger så langt fra mine, at det ikke blir noe å se opp til. Det er helt ok for meg, for jeg er veldig  klar over at vi ikke alle skal være gode til det samme.

Jeg har gjennom min erfaring i organisasjonsarbeid veldig  tro på å bruke rette personer til rett ting. Hvis noen er gode på organisering, bør de brukes til det. Er noen gode på å skrive, bør de brukes til det. Det betyr ikke at de ensidig skal brukes til det de kan, men at man skal trekke veksler på det folk er gode på også istedet for å gjøre alle "like gode" på alt.

Oj! Dette ble en tankefull søndagsblogg. Men det er nok en del tenking, som foregår, om dagen inne i tonetinghodet. ;-)