Spennende seminarkveld.

I 1996 lærte jeg for første gang om klikkertrening. Dengang en noe uvanlig treningsform i Norge.  I 1997 fikk jeg min første klikker og prøvetrente litt med min familiehund dengang.  Dengang var det få som visste noe om klikkertrening og jeg hadde få/ingen å dele erfaringer med. Han var en morsom hund å jobbe med og klikkeren ble et godt verktøy for oss. Jeg forstod fort hvorfor klikkeren virker. For det første signalet er likt uansett dagsform, engasjement og  øvelse. For det andre filosofien bak klikkertrening gjør at hunden må tenke mer og ta avgjørelser selv. noe som gir et interesant  aspekt synes jeg.
Med en førerhund er man nokså redd for å gjøre feil. Å lære hunden  adferd, som kan snu tilbake som unoter eller ustabil føring er ikke ønskelig. Hunden utsettes for store fristelser i miljøet og som bruker er sikkerhet stadig i fokus. Fra tidligere har jeg jo lært og sett i praksis hva for matfikserte hunder kan føre til. Ingen vil ha en førerhund, som sniker i søplebøtter etter matrester, stjeler fra kjøkkenbenken eller bollen fra ungen i barnevogna ved siden av i et gatekryss.
Så å innføre mer klikkerbassert trening i førerhundtreningen og å bruke godbit mer, var jeg nokså skeptisk til i mange år. Enda jeg vet at i forhold til mange andre har jeg brukt godbit som treningsverktøy ved søkøvelser i mange år.  For eksempel brukt det ved å søke en bestemt dør for  å ha et stoppepunkt i et hotell eller finne en bestemt butikk i en rekke butikker. For en førerhund jeg hadde var godbiten hun fikk inne ved setet, nøkkelen, for å få henne inn på toget. Hun var redd togtrappene. Men godbiten var  positiv for henne.

Min egen førerhund var delvis klikkertrent da jeg fikk han i 2003. Dette gjorde at jeg har selv brukt klikker for å lære inn søking av nye steder eller å bygge opp et stoppunkt ved behov. Jeg oppdaget nemlig at klikkeren var en fin bro for å gjøre opplæringen og samarbeidet vårt mer effektivt.
Likevel har jeg nok som oftest forholdt meg til tradisjonell trening.
Jeg sliter litt med å klare å slippe gamle spor så klart.


Da jeg hørte at Michele Pouliot fra Guidedogs for the Blind skulle ha foredrag hos Canis, ville jeg gjerne delta.
Jeg har hørt noen foredrag på webbradio fra www.gdui.org med henne og om klikkertrening, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å få med meg også dette. Det var tross alt innen rekkevidde både prismessig og avstandsmessig.

Det var med stor glede jeg observerte flere førerhundbrukere, hjelpetrenere og noen førerhundtrenere tilstede. Flott, for da har man noen i miljøet internt man også kan diskutere dette med senere.
Altid greit, for å få innspill.
Positivt også at andre hundefolk var der med andre bakgrunner. Kanskje noen fikk seg en aha-opplevelse  eller to og fikk opp øynene for at førerhunden ikke kan slik mange har lett for å tro, jobbe automatisk og at førerhundarbeid er samarbeid.  Samtidig er det ike tryllekunster heller. Nå var vel deltakerene her mer hundeinteresserte enn gjennomsnittet, så  dette er vel ikke de som tror hunden ser forskjellen på rødt og grønnt lys kanskje. ;-)

Michele vekslet mellom å forklare hvordan en førerhund skal jobbe og hvordan de kommer dit med treningen sin.
Kjempe bra foredrag. Innholdsrikt og samtidig ryddig og konstruktivt.
Hun var flink til å forklare konstruktivt hvorfor det hadde vært skepsis i miljøet for å bruke godbit. Dette handler om førerhundenes spesielle  krav i forhold til å  kunne ferdes rundt mat i miljøene og brukers mangel på mulighet til kontroll av situasjonene pågrunn av manglende syn. Gledelig nok sier hun at man ikke ser noen økt matfokus, så lenge det trenes konstruktivt med også å lære hundene at den maten som er lovlig kun er godbiten hos trener/bruker.

Det Michele også viste tydelig synes jeg, var at førerhunden har en mye mer avansert jobb enn det man kanskje tenker over. Den kan ikke bare gå fokusert på eier for å ignorere forstyrrelser. Den må faktisk se forstyrrelsene og velge å gå forbi dem på eget initsiativ. Det er også en utfordring at bruker fordi han/hun ikke kan kontrollere hunden ved syn, ikke kan forebygge situasjoner som kan oppstå og heller ikke ofte kan rose eller belønne presist og dermed oppmuntre de valgene hunden gjør, som er riktig. Man vet jo ikke hva hunden gikk forbi for eksempel.
Det er her jeg mener vår ordning i Norge med førerhundklubbene og treningene som gjøres lokalt er så viktige.  Gjennom de øktene trening, gis både bruker anledning til å få veiledning og derigjennom belønne hunden og gi den læring på at den gjør riktige ting.

Noe av det jeg merket meg, var at hun sa at man skulle være forsiktig med å lære hunden søte triks når man hadde med en førerhund å gjøre. Man vil nødig ha noe innlært, som senere kan føre til dumme ting som at hunden bruker labber i feil situasjon (klorer eller skitner til) osv. Tankevekker og lurt å ha i bakhodet.
Det jeg ikke husker om hun sa her, men som hun sa på et av foredragene jeg har hørt ellers er at plassering av godbiten kan være vesentlig. Hunden må ikke kunne se godbitbaggen og ha den innen rekkevidde hele tiden.  Den skal ikke vite om du har godbiten der.

GDB er en gedigen skole i Norsk  Målestokk og de har selvsagt alt de kan drømme om av treningsresurser og spesielt tilrettelagte treningsområder, noe de har minimalt av i forhold, hos de norske leverandørene. Der trenes mer ting i vanlige miljøer, noe som setter større krav til trener og reduserer sjansene til å lykkes 100 % med treningen ved første forsøk. Det blir vanskeligere å kontrollere forstyrrelser for eksempel.
Når man tar i betraktning kvaliteten på de norske førerhundene slik jeg kjenner den, opp mot det hun viste oss og det jeg selv observerte i usa i fjor sommer, ligger vi godt an her i landet vil jeg våge å påstå. 
Og det er en god følelse. Kanskje en av de store styrkene hos oss, er at miljøet er mindre og trener og bruker kjenner hverandre  bedre og mer personlig fordi kontakten blir nærmere.
Jeg reagerte på hennes bruk av clients. klient ville være svært uakseptabelt hos oss i vårt miljø.
Jeg kan være mye, men klient vil jeg helst slippe å være.
Man har alltid forbedringspotensialer og et av dem i Norge, er kanskje å lære brukerene å lære hundene sine ting på en bedre måte. Alltså å få mer innføring i knepene bak innlæring, slik at vi selv enklere kan lære hundene våre å finne ting vi ønsker og liknende. bruk av target slik Michele beskrev er interesant og et bra verktøy å ha med i sekken.
Her er det i dag litt for mye opp til hver enkelt trener og interessen hos hver bruker er mitt subjektive inntrykk. Men igjen dette er noe de lokale førerhundklubbene kan ta tak i.
Drømmen ville være en helg for førerhundbrukerene spesielt og hjelpetrenere kanskje, med Michele Pouliot. Kom igjen Canis arranger det! ;-) Det hadde vært flott. For da kunne vi lært enda mer om filosofien bak klikkertrening, vhordan lære inn target og bruke det i praksis. Jeg kan etter hvert en del men ny kunskap er alltid lett å bære.


Så til konklusjonen min.
Michele gav meg inspirasjon og gjorde meg glad.


Her er det offesielle referatet fra helga. Jeg deltok som sagt bare fredagen.
http://www.canis.no/gensider.php?gid=89

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/8647289