Første gang med førerhund.

Plutselig under en tur med førerhunden min Mia i dag, fallt den første gangen jeg holdt i en førerhundsele ned i hodet mitt.
Jeg husker det godt. Jeg var 9 år og på Beitostølen for første gang. Et opphold med mye spennende opplevelser.
Skoleassistenten som hadde ansvar for meg dengang var en ung og veldig dyktig jente, men du verden for en utrolig tålmodighet hun må ha hatt med meg. Som klart lengtet hjem, som nok ikke bestandig var like lettvint å ha med å gjøre og som absolutt glemte henne så snart mamma og Pappa kom! Stakkrs!
Men til poenget. Der traff jeg en blind mann med førerhund. En mann jeg senere skulle møte igjen i 1990 og stolt fortelle at nå hadde jeg min egen førerhund. Og han viste klart at han delte gleden min over den friheten han av egen erfaring så godt visste jeg hadde fått min del i.
Å ta seg fram med førerhund og stokk er to ulike verdner. Med stokk må jeg finne ut hva hindringer er og finne veien rundt dem selv i tillegg til å orientere meg. Med førerhund faller mye av oppgavene med å finne veien rundt alle mulige hindre på hunden. Det er god avlastning i det. I tillegg skal jo hunden kunne finne trapper, stol, heis osv. osv. og dermed også avlaste meg for leting etter gjenstander. Så får jeg også ta med noe økt sand på kjøpet.

Jeg hadde nok møtt førerhunder før dette, men da hadde jeg ikke fått ta på hunden i jobb eller holde i selen naturlig nok. Det er jo brukerens hund og arbeidsverktøy.
Jeg hadde lært at førerhunder ikke skulle forstyrres når den jobbet.
Denne førerhundbrukeren må ha oppfattet min nysgjerrighet. Han må ha forstått at det var umulig for en liten blind jente å få noe inntrykk av en førerhund uten å ta på selen og hunden. Han gjorde det man visst ikke skal gjøre, han lot meg prøve å gå noen meter i en stille korridor med hunden. Han gikk selv bak oss og pratet til hunden. Hunden syntes nok dette vesle menneskekreket var feil person, men jeg husker fremdeles hvordan det føltes å holde i bøylen. At hundens bevegelser så lett kunne kjennes og at dette var fasinerende og underlig.
Jeg husker at jeg tenkte at om jeg en dag ble flink nok til det, skulle jeg ha en slik førerhund. Jeg var glad i hunder, så den biten var grei, men jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Noen år senere holdt jeg i en bøyle på en førerhundsele igjen. Dengang på Bestum i Oslo på Norges Blindeforbunds førerhundskole.
Jeg husker dagen godt. Vi gikk en kort liten landeveisrunde som føltes veldig lang. Jeg følte meg både overrasket over hvordan hunden beveget seg og lykkelig over å være i gang med noe så spennende. Det var så mye å lære, så mye å forsøke å forstå og jeg var vel ikke helt komfortabel med å skulle være hjemmefra i nesten fire uker heller.
Lukta av godbiten Frolic er fortsatt noe som straks fører meg tilbake til disse travle sommerdagene for over 20 år siden. Jeg skulle bli kjent med min første egne førerhund.
Og siden dengang har Eico, Can-Can, Vilja, Doffen og nå Mia fulgt meg på mine ulike opplevelser i livet. De har gitt meg mange både morsomme og rare opplevelser. Og jeg angrer absolutt ikke på valget mitt om å leve med førerhund i livet mitt.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46882385