Hva vet man?
Sitter her og tenker på hvor mye vi ikke vet om hverandre.
For eksempel lurer jeg av og til på hva andre tenker om det å leve uten å se.
For det jeg oppfatter, er at det mange tenker på som det vanskeligste, kanskje ikke ville være slik når man kom til realiteter.
Akkurat der føler jeg jo at jeg vet en god del. Jeg vet mye om praktiske ulemper og også mye om hvor mye jeg føler jeg stadig lærer om både det å leve generelt og det å finne sin "plass" i livet på godt og vondt.
Men jeg vil jo aldri med sikkerhet vite hvordan livet mitt hadde vært, dersom jeg hadde fullt syn.
Jeg kan anta, men er mine antagelser like usikre som de antagelsene de som ser kan gjøre av hvordan det oppleves å ikke se?
Like mye bygget på det jeg tenker ut i fra det utgangspunktet jeg jo har i mitt liv nå.
Jeg er ofte ute og forsøker å lære folk i alle aldre om hvordan det er å leve som synshemmet.
Jeg skjønner at jeg kun kan gi et glimt inn, men gjør så godt jeg kan.
Tror det er en viktig jobb både å prøve å dele tanker om rent praktiske løsninger og også hva som er dumt.
Det overrasker av og til meg hvor mange som uten egentlig å være seg selv bevist at de gjør det, gir meg inntrykk av at de enten tror jeg ikke kan gjøre ting jeg vet jeg kan, eller også det motsatte. Ofte spør de ikke heller. De bare konkluderer.
Og ja, da, selvsagt jeg gjør det jeg også, men kanskje har jeg lov til å håpe at jeg er litt mer bevisst på det, siden jeg opplever diskriminering i utrolige sammenhenger og også siden jeg forsøker å være åpen for andre måter å løse ting på.
Men jeg vet ikke!
For eksempel lurer jeg av og til på hva andre tenker om det å leve uten å se.
For det jeg oppfatter, er at det mange tenker på som det vanskeligste, kanskje ikke ville være slik når man kom til realiteter.
Akkurat der føler jeg jo at jeg vet en god del. Jeg vet mye om praktiske ulemper og også mye om hvor mye jeg føler jeg stadig lærer om både det å leve generelt og det å finne sin "plass" i livet på godt og vondt.
Men jeg vil jo aldri med sikkerhet vite hvordan livet mitt hadde vært, dersom jeg hadde fullt syn.
Jeg kan anta, men er mine antagelser like usikre som de antagelsene de som ser kan gjøre av hvordan det oppleves å ikke se?
Like mye bygget på det jeg tenker ut i fra det utgangspunktet jeg jo har i mitt liv nå.
Jeg er ofte ute og forsøker å lære folk i alle aldre om hvordan det er å leve som synshemmet.
Jeg skjønner at jeg kun kan gi et glimt inn, men gjør så godt jeg kan.
Tror det er en viktig jobb både å prøve å dele tanker om rent praktiske løsninger og også hva som er dumt.
Det overrasker av og til meg hvor mange som uten egentlig å være seg selv bevist at de gjør det, gir meg inntrykk av at de enten tror jeg ikke kan gjøre ting jeg vet jeg kan, eller også det motsatte. Ofte spør de ikke heller. De bare konkluderer.
Og ja, da, selvsagt jeg gjør det jeg også, men kanskje har jeg lov til å håpe at jeg er litt mer bevisst på det, siden jeg opplever diskriminering i utrolige sammenhenger og også siden jeg forsøker å være åpen for andre måter å løse ting på.
Men jeg vet ikke!
Kommentarer:
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=4231384
http://app.blogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=4231384