Toneting - Alt mulig som skjer i mitt liv.

I dag stod jeg med boka jeg har jobbet med i tre år i hånda. Plutselig var den blitt til en virkelig håndfast bok.
Og jeg tror smilet mitt var veldig bra. ;-)
Tilfeldighetene ville ha det til at journalisten  fra lokalavisa var her for å intervjue meg om boka samtidig, så det ble mulig også å få vist fram boka.
Jeg føler vel dette som en tosidig  dag. På en måte er det stor glede hos meg over at boka faktisk er ferdig. At det ble en bok av ideen fra  Doffens forvertsmamma. På den andre siden, er det litt skremmende å stikke nesa si så tydelig fram og vite at det kan koste mye kritiske røster. Det vil alltid være misunnelige mennesker og det vil alltid være noe som kan kritiseres. enten det er feil foto, feil ord her og der, rare beksrivelser, osv. osv. Men heldigvis har tilbakemeldingene  heldigvis vært svært positive.

-Nei, det æ'ke sant, tenker han. Karl er borte. -Je snudde ryggen te han i noen sekunder mens je svømte og han æ borte! Han stirrer og stirrer utover der
han sist så kameraten og han som han tenker på som broren sin.
Han kjenner at tårene kommer. Svakt oppe fra skrenten, hører han Kristine rope på han selv og Karl. Han løfter hodet og roper et -Kristine, hjælp! Stemmen
bærer ikke.
Han hakker tenner og ser inn mot land. vannet er så kaldt og han er så redd.
Hvor er Karl?
Igjen løfter han hodet og roper. Men stemmen bærer ikke gjennom gråten.
Han mister følelsen av tid. Det eneste han kjenner er sola som varmer ryggen hans og steinen han ligger på. Han vet han burde svømme til lands og få tak
i hjelp, men han er livredd. Ser ingenting til Karl.
Etter en lang stund klarer han endelig å ake seg ned i vannet igjen og svømmer til lands. Vannet renner av klærne. Ansiktet er hvitt og han skjelver. Han
hakker tenner og ser seg rundt.

Kristine kommer nedover stien. Hun får øye på han og setter opp farten. Hun roper.
-Å som du ser ut. Mor har vært bekymra for døk. Å driv du med her nere?
Hun ser hvor våt han er og det livredde ansittet hans.
-Hvor æ han Karl? Hun kjenner et hardt tak rundt hjertet. mønstrer gutten.
-Je ville itte ut på stokka engong. Je veit at døm æ farlige. Je sku ha stått på mitt. Eirik gråter nå. Snørr og tårer blander seg med vannet i barneansiktet.

-Han Far kjem te å bli så sint. Han hakker tenner og ser skrekkslagen ut mot området han sist så Karl.
-Je er eldst og sku passa på'n Karl. Det siste kommer som en tynn piping. Hun ser forvirret på han.
-å æ det du meiner? Hun snur seg mot stranda og roper -Karl? Ser skoene hans pent satt mot en stein langt inne på stranda. Hun blekner.
-Hvis dekk tulle med meg nå, blir jeg virkelig arg.
-Je trudde han ville klare komme seg opp. Han kunne jo svømme! Han må ha fått noe hardt i huet. Eirik ser på henne. hun ser skrekken i øynene hans.
Hun griper i gutten skulder mest for å ha noe å støtte seg til. det går rundt for henne.
-Å ære du sier? Klatra dekk på stokka og datt utti? Kom her, nå ska du vise meg å du sist så'n Karl. De går sammen bortover stranda.

Mor har satt seg på vedkassa. Det er liksom hennes plass. Hun har alltid trivdes godt i ovnsvarmen. -Je og katta, smiler hun for seg selv. -Lurer på å
det blir ta Onga.
Hun har så smått begynt å bli urolig.
Det knirker i døra. Kristine kommer inn. Hun skyver Eirik foran seg og er våt til skinnet. Samme er smågutten.
-Å æ're forno? Mor tenker at dette minner henne om en hendelse fra hun var liten jentunge. en kamerat av broren hennes, drukna under isfiske på mjøsa.
Ansiktet til broren, da han kom hjem for å få hjelp fra de andre liknet de ungene har nå. redselen i øynene til Eirik, tyder ikke godt.
-Mor, je fant Eirik ned ved stranda.
-Ja, je ser dekk æ blaute båe to.
-Mor, je fant itte han Karl, men han Eirik såg at han forsøkte å klatre opp at på stokka og trur at han drukna. Kristines stemme er presset til det ytterste.
Høres ut som den kan sprekke hvert øyeblikk, som en hersestreng som skal til å ryke.
-Nei! Morens utrop er fullt av både sinne og fortvilelse. Eirik sjå på meg! sei at det itte æ sant. Æ du helt sikker?
Eirik ser tanten i øynene. han ser skrekkslagen ut, men mumler. Je såg at'n prøvde å komme opp på stokka og plutselig var han borte. Je og Kristine har
lett etter'n men vi finn'n itte.
Morens reaksjon er overraskende rolig. -Kristine gå og få på deg tørre klær, så hent'n Holger og forklar å som har hendt. Så går du opp og får tak i lensmann.

-Men Mor å ska vi gjøra! Kristine er fortvilet.
-Kara ska sokne, sier mor stille. Og du Eirik du går hjemat og får på deg noe tørt og kommer så hit att for å hjelpe til med å peke ut rette plassen for
kara.
Moren reiser seg og går.

En time senere står hun ved klesnorene og ser utover stranda. Fire karer har møttes der nede med lange staker. De skal sokne etter gutten. Strømen er sterk
så de vet ikke om de vil finne, men de skal og må forsøke. er de heldige har ikke strømmen fått tak i gutten.
To av mennene har gått ut i en robåt.
Eirik har pekt ut for dem hvilke stokker de hoppet fra og hvor han sist så Karl. Mennene har sindig lagt en plan og startet opp arbeidet.
Moren kjenner at alle musklene i kroppen ønsker å protestere. Beina nsker å ta henne ned og armene vil holde rundt barnet. Hun vil skru tida tilbake. Nekte
han å gå ned på stranda. Hun verker etter å få endre situasjonen!
Hun fantaserer om å se han komme løpende og spørre -Å driv døm med Mor? Hun hører stemmen hans i hodet.
Samtidig vet hun at hun lite kan gjøre akkurat nå. Hun har god utsikt der hun står og sokning er mannfolkarbeid.
Hennes lille gutt. Hun ser han for seg slik han løp til skolen i dag tidlig. Skoleveska over skulderen og et blidt drag i ansiktet. Hun kjenner tårene
renne og hun tørker dem med forkleet.
-Je hadde ingen å miste, sier hun ut i lufta.
-Je nekte for at detta e sant!
Hun ser lensmannen bøye seg og stirre ned i vannet. Hun hører ropet.

-en lyt vera sterk, sjølv når livet er som hardest. hvisker hun til seg selv.

Så har de alltså funnet Karl. Hun går ned mot stranda for å møte karene. Ryggen er rank og holdningen bestemt. Kun den som ser øynene hennes, kan se den
fortvilelsen og sjokket som gjenspeiler seg der.

Mor er på vei hjemover. ryggen verker. En hel dag med storvask på storgården kjennes i kroppen.
Hun var heldig i dag at det var innearbeid. Som oftest er det utearbeidet de tilkaller henne for å delta i.
Pengene de tjener på arbeidet hennes på gården, er kjærkomne, men arbeidet kan være nokså hardt.

-Je lure på om a Kristine vann ta klæa i dag. Hun setter opp farten. Snart hjemme nå.
Hun svinger nedover mot garden de bor på. Går forbi broren, som holder på å reparere et gjerde.
Hun hilser og sier -Fint arbeidsvær i dag.
-Ja. Holger retter seg opp og ser på søsteren.
-Har du vori på storgården å slitt og træla i dag? glimtet i øyet er der som alltid.
Hun smiler. -Joda, husvask i dag. Det kjem fintfolk til døm i fra byn etter sankthans og alt måtte sjølvsagt væra presangtabelt.
De ler. Han tørker svette av panna og smiler mot henne.
-Jasså, byfolkan kjem i år og.
Hun nikker.
-og kara dine? Æ døm i skauen?
-Å, ja, både n Olaf og n Sven. døm prata på at det vart seint i kveld, så je vente dem itte hemmat før seint vorle.
-Ja, en får nytte finværet. Han støtter seg mot gjerdet og tenner seg en rullings.
-Har du sett no tel smågutta? Hun bekymrer seg alt for mye over hva de to jevnaldrnede fetterne kan finne på.
Eirik er mer som moren sin Martha. Stille og forsiktig, men Karl har arvet alle egenskapene til mennene i hennes slekt.
Han finne sikke redd og er en nysjerrig gutt, som utforsker med stor iver og intensitet alle verdens ting. Han er til en hver tid full av blåmerker og
skitten så snart han er ute av døra.
-Nei, je har itte sett døm sea døm kom fra skolen. Døm kom seint i dag. har nok funni på noe spik på vegen hemmat. Døm var møkkete som griser da døm flaug
forbi her. Je ska ta fatt'n Eirik om han har vore innblanda i noe streker igjen.
Han rister på hodet. Hun ser med et med et stikk av overraskelse, at han har fått grå stenk i tinningene.

Hun vet Holger er hard med guttungen sin, men hun selv har alltid vært svært glad i storebroren. Hun vet han bare bekymrer seg for gutten og at han skal
bli for vill og ustyrlig som han selv var.
Hun kunne fortalt guttene et og annet om hva Holger kom opp i som gutt, men det ville han ikke like.

De to guttene var senest i forrige uke innblandet i et slagsmål med to nabogutter. Eirik kom hjem blodig og fæl og Holger hadde ikke satt pris på dette.
At Karl kom hjem og så verre ut enn eirik tok hun forsåvidt med ro. Han var en tøff gutt og måtte vente seg motstand.
-Send Eirik hjemat når du ser'n sier Holger og de to skilles.

-vær forsiktig, sier Eirik. Karl ser litt skremt ut, men klarer gjenvinne balansen. Eirik og prøver fotfestet sitt og kjenner han klarer holde balansen
fint. Unngår med flid å se ned i det kalde vannet.
Eirik tenker, at Karl nok er minst like redd som han selv, men fester blikket på husene oppå bakken, for å slippe å se Karl i øynene, mens han forsitktig
flytter seg .
For dette er med et alvor. Strømmen er sterk og stokkene kan rulle om de kommer i bevegelse.
Stokken vipper plutselig faretruende. Eirik ser med skrekk at Karl ikke klarer å få skikkelig fotfeste. Stokken går rundt og begge guttene går med et plask
i vannet.
Karl går med hodet først i vannet og føler seg fullstendig fortumlet og forstår ikke først hvorfor alt er så mørkt. Så forstår han. Han har kommet under
en stokk. Han kaver spytter vann, hikster og forsøker finne noe å gripe fatt i. Kjenner en stokk foran seg. Klamrer seg til denne.
Eirik mister pusten i det han lander i vannet. Det iskalde vannet lammer han nesten. Han forsøker å holde hodet klart og tenke. Stokkene er farlig glatte.
Kan han klare å komme opp på dem eller vil de igjen rulle.
Karl er den mest svømmedyktige av de to og puster og peser og svømmer inn mot en av stokkene lenger inn. Eirik ser han gripe tak i en utvekst på en av
stokkene og heise seg nesten opp, før han igjen glir ned og ut i vannet. Igjen og igjen kaster Karl seg mot stokkene for å komme opp.
Eirik selv har begynt å fryse. Han kaver som ei bikkje, tenker han, men klarer holde seg over vannet og trekker pusten dypt.
Han skjønner at han ikke kan holde seg lenge i det iskalde vannet om han skal overleve. Forsiktig tar han noen svømmetak innover. Han holder seg unna stokkene
og svømmer innover mot en stor stein de pleier å hoppe ut til fra land. Det pleier å være et vågestykke å hoppe ut dit når vannstanden er lav og umulig,
når den er høy som nå. Han snur seg mot Karl og roper. -svømm innover! vi må til land!
Han får ikke noe svar.
Endelig kommer han til steinen og klarer med stor anstrengelse å klatre opp på steinen og legger seg på magen og puster ut. Å svømme helt inn til land
nå, er utenkelig. Han ser etter Karl.

Kristine går oppover mot klesnora igjen. Rart at hun ikke så noe til gutta, men de der to rampegutta pleier jo å ha ting for seg. Kanskje har de gått over
til naboen. Eller de kan ha tatt seg en tur oppover i bygda.
-I kveld kjem en Arnfinn og vi ska høre på gramofonplater og kanskje gå en tur, tenker hun.
Arnfinn har sveivegramofon og mange fine nye plater han har fått av en onkel som er på sjøen. Hun tar et par dansetrinn. -Je burte lære meg å danse bære.

Igjen synes hun at hun hører et lavt rop, men er ikke sikker. Hun stopper og snur seg, men kan ikke se noe. -Nei, det må væra innbildning, tenker hun.


Klær ristes og strekkes på snorene. Det er et godt syn å se klærne henge der nyvasket og pene. Det har kommet en liten bris og den gir flott tørkevær.
Hun rister en skjorte og henger den opp. Nå er alt oppe og hun kan gå inn og forberede middagen. Mor er nok der snart og hun vil være glad for det som
er gjort i huset.
De har fjøsstellet igjen og det er alltid noe å gjøre på et småbruk. Hun går i kjelleren for å hente poteter. Skrubber dem rene.
Nynner for seg selv.

Mor kommer inn grinda. Gangjerne knirker. Bikkja løfter døsig på hodet og gir fra seg et lavmælt Moff.
-Du er noe til vaktbikkje du, sier hun og flirer. Går mot trappa og kjenner lukta av middagsmat.
Kristine har igjen gjort det hun kan, for å lette dagen hennes. Jenta er god og flink og det er hun takknemlig for. Vil bli rart når hun gifter seg med
Arnfinn og hun flytter fra garden. Arnfinn er odelsgutt og det er en selvfølge at de flytter inn hos hans foreldre. Blir ei bra svigerdatter for Kari ho
Kristine, tenker mor, menn selv vil hun savne dattera. Det var egentlig to jenter hun hadde. Liv fikk en sjukdom som lita og de mista henne da hun var
seks år. Hun skulle vært 14 nå. -Heldigvis har je 3 friske sterke onger. Det er itte alle forundt.
Kristine står i døra. Tørker hendene på forklet.
-Mor, har du sett noe til smågutta?
-Nei, men døm æ vel i hamninga kanskje?
Kristine rister på hodet. -Je har ropt flere gonger, men døm svare itte og itte sett snurten ta dem sida je holdt på med klea.
Mor ser bekymret ut. -je ska ta meg en tur å leite etter døm.
-Nei, mor, la meg få flyge en tur. Je trur du ska sette deg å slappe av litt je.
Kristine begynner på stien opp til havnehagen, der kyrne og sauene går tidlig på sommeren.

Mor er på vei hjemover. ryggen verker. En hel dag med storvask på storgården kjennes i kroppen.
Hun var heldig i dag at det var innearbeid. Som oftest er det utearbeidet de tilkaller henne for å delta i.
Pengene de tjener på arbeidet hennes på gården, er kjærkomne, men arbeidet kan være nokså hardt.

-Je lure på om a Kristine vann ta klæa i dag. Hun setter opp farten. Snart hjemme nå.
Hun svinger nedover mot garden de bor på. Går forbi broren, som holder på å reparere et gjerde.
Hun hilser og sier -Fint arbeidsvær i dag.
-Ja. Holger retter seg opp og ser på søsteren.
-Har du vori på storgården å slitt og træla i dag? glimtet i øyet er der som alltid.
Hun smiler. -Joda, husvask i dag. Det kjem fintfolk til døm i fra byn etter sankthans og alt måtte sjølvsagt væra presangtabelt.
De ler. Han tørker svette av panna og smiler mot henne.
-Jasså, byfolkan kjem i år og.
Hun nikker.
-og kara dine? Æ døm i skauen?
-Å, ja, både n Olaf og n Sven. døm prata på at det vart seint i kveld, så je vente dem itte hemmat før seint vorle.
-Ja, en får nytte finværet. Han støtter seg mot gjerdet og tenner seg en rullings.
-Har du sett no tel smågutta? Hun bekymrer seg alt for mye over hva de to jevnaldrnede fetterne kan finne på.
Eirik er mer som moren sin Martha. Stille og forsiktig, men Karl har arvet alle egenskapene til mennene i hennes slekt.
Han finne sikke redd og er en nysjerrig gutt, som utforsker med stor iver og intensitet alle verdens ting. Han er til en hver tid full av blåmerker og
skitten så snart han er ute av døra.
-Nei, je har itte sett døm sea døm kom fra skolen. Døm kom seint i dag. har nok funni på noe spik på vegen hemmat. Døm var møkkete som griser da døm flaug
forbi her. Je ska ta fatt'n Eirik om han har vore innblanda i noe streker igjen.
Han rister på hodet. Hun ser med et med et stikk av overraskelse, at han har fått grå stenk i tinningene.

Hun vet Holger er hard med guttungen sin, men hun selv har alltid vært svært glad i storebroren. Hun vet han bare bekymrer seg for gutten og at han skal
bli for vill og ustyrlig som han selv var.
Hun kunne fortalt guttene et og annet om hva Holger kom opp i som gutt, men det ville han ikke like.

De to guttene var senest i forrige uke innblandet i et slagsmål med to nabogutter. Eirik kom hjem blodig og fæl og Holger hadde ikke satt pris på dette.
At Karl kom hjem og så verre ut enn eirik tok hun forsåvidt med ro. Han var en tøff gutt og måtte vente seg motstand.
-Send Eirik hjemat når du ser'n sier Holger og de to skilles.

-vær forsiktig, sier Eirik. Karl ser litt skremt ut, men klarer gjenvinne balansen. Eirik og prøver fotfestet sitt og kjenner han klarer holde balansen
fint. Unngår med flid å se ned i det kalde vannet.
Eirik tenker, at Karl nok er minst like redd som han selv, men fester blikket på husene oppå bakken, for å slippe å se Karl i øynene, mens han forsitktig
flytter seg .
For dette er med et alvor. Strømmen er sterk og stokkene kan rulle om de kommer i bevegelse.
Stokken vipper plutselig faretruende. Eirik ser med skrekk at Karl ikke klarer å få skikkelig fotfeste. Stokken går rundt og begge guttene går med et plask
i vannet.
Karl går med hodet først i vannet og føler seg fullstendig fortumlet og forstår ikke først hvorfor alt er så mørkt. Så forstår han. Han har kommet under
en stokk. Han kaver spytter vann, hikster og forsøker finne noe å gripe fatt i. Kjenner en stokk foran seg. Klamrer seg til denne.
Eirik mister pusten i det han lander i vannet. Det iskalde vannet lammer han nesten. Han forsøker å holde hodet klart og tenke. Stokkene er farlig glatte.
Kan han klare å komme opp på dem eller vil de igjen rulle.
Karl er den mest svømmedyktige av de to og puster og peser og svømmer inn mot en av stokkene lenger inn. Eirik ser han gripe tak i en utvekst på en av
stokkene og heise seg nesten opp, før han igjen glir ned og ut i vannet. Igjen og igjen kaster Karl seg mot stokkene for å komme opp.
Eirik selv har begynt å fryse. Han kaver som ei bikkje, tenker han, men klarer holde seg over vannet og trekker pusten dypt.
Han skjønner at han ikke kan holde seg lenge i det iskalde vannet om han skal overleve. Forsiktig tar han noen svømmetak innover. Han holder seg unna stokkene
og svømmer innover mot en stor stein de pleier å hoppe ut til fra land. Det pleier å være et vågestykke å hoppe ut dit når vannstanden er lav og umulig,
når den er høy som nå. Han snur seg mot Karl og roper. -svømm innover! vi må til land!
Han får ikke noe svar.
Endelig kommer han til steinen og klarer med stor anstrengelse å klatre opp på steinen og legger seg på magen og puster ut. Å svømme helt inn til land
nå, er utenkelig. Han ser etter Karl.

Kristine går oppover mot klesnora igjen. Rart at hun ikke så noe til gutta, men de der to rampegutta pleier jo å ha ting for seg. Kanskje har de gått over
til naboen. Eller de kan ha tatt seg en tur oppover i bygda.
-I kveld kjem en Arnfinn og vi ska høre på gramofonplater og kanskje gå en tur, tenker hun.
Arnfinn har sveivegramofon og mange fine nye plater han har fått av en onkel som er på sjøen. Hun tar et par dansetrinn. -Je burte lære meg å danse bære.

Igjen synes hun at hun hører et lavt rop, men er ikke sikker. Hun stopper og snur seg, men kan ikke se noe. -Nei, det må væra innbildning, tenker hun.


Klær ristes og strekkes på snorene. Det er et godt syn å se klærne henge der nyvasket og pene. Det har kommet en liten bris og den gir flott tørkevær.
Hun rister en skjorte og henger den opp. Nå er alt oppe og hun kan gå inn og forberede middagen. Mor er nok der snart og hun vil være glad for det som
er gjort i huset.
De har fjøsstellet igjen og det er alltid noe å gjøre på et småbruk. Hun går i kjelleren for å hente poteter. Skrubber dem rene.
Nynner for seg selv.

Mor kommer inn grinda. Gangjerne knirker. Bikkja løfter døsig på hodet og gir fra seg et lavmælt Moff.
-Du er noe til vaktbikkje du, sier hun og flirer. Går mot trappa og kjenner lukta av middagsmat.
Kristine har igjen gjort det hun kan, for å lette dagen hennes. Jenta er god og flink og det er hun takknemlig for. Vil bli rart når hun gifter seg med
Arnfinn og hun flytter fra garden. Arnfinn er odelsgutt og det er en selvfølge at de flytter inn hos hans foreldre. Blir ei bra svigerdatter for Kari ho
Kristine, tenker mor, menn selv vil hun savne dattera. Det var egentlig to jenter hun hadde. Liv fikk en sjukdom som lita og de mista henne da hun var
seks år. Hun skulle vært 14 nå. -Heldigvis har je 3 friske sterke onger. Det er itte alle forundt.
Kristine står i døra. Tørker hendene på forklet.
-Mor, har du sett noe til smågutta?
-Nei, men døm æ vel i hamninga kanskje?
Kristine rister på hodet. -Je har ropt flere gonger, men døm svare itte og itte sett snurten ta dem sida je holdt på med klea.
Mor ser bekymret ut. -je ska ta meg en tur å leite etter døm.
-Nei, mor, la meg få flyge en tur. Je trur du ska sette deg å slappe av litt je.
Kristine begynner på stien opp til havnehagen, der kyrne og sauene går tidlig på sommeren.

Denne teksten, ble først publisert på bloggen min hos forfatterbloggen høsten 07.
Siden jeg slettet den bloggen, legger jeg den inn igjen her.
Fortsatt i tre deler og dette er første.
-----
Dammpen står opp mot taket og lukta av såpe er gjennomtrengende.
Karl på sju kommer i full fart inn døra på bryggerhuset med fetteren Eirik på åtte hakk i hæl. Kristine sukker over lillebrorens evige støy.
-Sjå å møkkete dekk er! Nå blir a mor gærin!
Karl ser nedover seg selv. -Å, detta går ta i vask og det er jo itte skoleklean.
Eirik smiler sjenert til kusinen. Kristine er nesten ti år eldre enn han og av og til kan hun være minst like sint som de voksne. Som oftest er det fetteren,
som får ungjelde, men han kan ikke føle seg for trygg.
-Å ska dekk nå? Har dekk gjort hemearbe?
-Vi sku Sjå å du gjør!
-Klesvask har du da sett før. Kristine bøyer seg over klærne.
Karl stiller seg opp og måler henne med blikket. -Je har sett'n Arnfinn ved butikken i dag. Han var innom og handla for bestemor si.
-Butikken? Kristine retter ryggen og setter hendene i siden. -Å gjorde du ved butikken a?
Guttungen vrir seg og ser ned. -Je bare sku ha litt lade for penga je fekk for grinnpassinga i hælga.
-Sku itte du spare døm til du hadde tjent deg opp noe mer utpå sammarn?
-Nei! Karl er trassig nå. -Je kjøpte lade te meg og han Eirik. Det va mine peeng!
Søsteren skal til å fortelle hva hun synes om slikt og at han dessuten ikke får gå på butikken uten å si i fra til henne.
Eirik ser sitt snitt og sier smørblidt -Arnfinn sa han sku komme hit i kveld.
-Ha dekk ut, så gjør dekk ikke noe gæli den stunda og gjør dekk reine mens dekk først er ute!

Såpeskummet står opp til albuene og hun vil helst få drømme i fred. -Arnfinn mumler hun til seg selv, mens hun gnir hardt på far sine strømper.
Arnfinn og hun har hatt fast følge siden Sankthans i fjor. Hun vet det vil bli bryllup neste sommer om alt går som det skal.
Hun nynner og vrir opp strømpene. Nå skal alt skylles.

De to guttene løper ut. Karl hopper fra stein til stein. eirik er en mer forsiktig type, men følger sin kamerat. Som vanlig et skritt bak og noe mer avventende.

Det var nok ved vannkrana ute Kristine mente de skulle gjøre seg rene, men ingen vits i å gjøre det før de må inn igjen.
-Såg du åssen a Kristine rødma når je nevnte han Arnfinn?
Eirik smiler. Han er klar over at hun synes det er fælt at de erter henne, men det er jo ikke vondt ment.
Lufta er blitt sommermild. Det er blitt juni og snart er det skolefri og tid for mye arbeidsoppgaver på plassene de bor. Men enn så lenge har de noen timer
fri, inntill en voksen griper dem i virkesløshet og setter dem i gang med å reparere noe eller plukke stein på et jorde.

Ned skrenten mot stranda går en smal sti. I mange generasjoner har mennesker fraktet varer opp denne stien fra stranda og gått ned for å skaffe fisk til
mat.
Hester og mennesker har tatt seg fram og tråkket en tydlig sti. Guttene har planer om å se etter fine flate steiner og kanskje kaste litt fiskesprett.
Mjøsa ligger rolig i dag. bare såvidt at vannet kruser seg.

-Se, jubler Karl, -det har kommi flere stokker inn te stranda. -Ska vi balansere?
Eirik er nølende. -Far din sa i går at stokka er farlige.
-Ja, for småunger så, men je kan svømme og det kan du og.
Eirik tar av seg skoene. -Mor blir sinna om je mister dessa. Døm var nye i vår veit du.
Karl vet alt for godt hvor sinna mora til både han og Eirik kan bli om de mister klær eller sko. Han mista et par votter i vinter og mor ble ikke blid.


Kristine skyller den siste skjorta. Nå er det snart gjort tenker hun og strekker på ryggen.
Klesvask er tungt arbeid, men så lenge Mor er på arbeid hele dagen, må hun ta det alene. Og det gleder henne å se morens glede når hun kommer hjem og ser
at hun slipper ta vasken etter en lang dag på jordene eller annet arbeid på gården.
Selv arbeider hun noen dager i uka på den lokale butikken og hjelper til på garden.

De bor på et småbruk de fem. Foreldrene, Karl, Olaf broren på 16 som nå arbeider i skogen med faren og henne selv. Inntil i fjor bodde også farfaren hos
dem, men nå er han død og hun savner han.
-Du kunne fortelle så mye du bestefar.
De har 4 kyr, noen sauer og noen høns. De klarer seg greit og har til mat i magen og klær på kroppen.
Naboen er onkelen. Litt større småbruk enn deres eget. Der bor Onkel Holger, tante Martha og sjenerte Eirik. At eirik er enebarn ser hun når hun og brødrene
slåss eller leker litt villt. Han blir reddere enn nødvendig av støy og leven.
-Smågutta er en plage, men døm er så pene når dem er stasa opp og til våren skal døm være så pene at døm er til å spise opp, tenker hun.

De vasser ut til stokkene. Dette er drivstokker som pågrunn av fløting av tømmer til fabrikkene kommer denne veien. det vil snart komme voksne karer og
de vil med haker tvinge stokkene ut i strømmen igjen. Stokkene vil bli papir når tida kommer. Enn så lenge, ligger de inne i vika her og vipper sakte.


-En to tre! Karl teller og Hopper.
Eirik hopper og balanserer med tunga i munnviken. Livredd for å trå feil.
-Sjå der, dit ut er e langt! Karl gjør et kjempe byks og lander på en stokk lenger ute.
-Nå syns je vi sku snu, før far din kjem og ser oss sier Eirik.
-Han kjem itte på lenge enda, men je vil opp og ha ei skive. Karl tar et byks tilbake på den stokken eirik står på. I det han lander kjenner han at stokken
begynner bevege på seg.
Guttene ser skremte på hverandre.

Kristine løfter kurven og begir seg ut for å henge opp på snorene.
-godt tørkevær sier hun til gammlekatta som ligger på trappa og myser mot sola med smale øyne.
Hun husker plutselig på guttene. Det har vært stille fra dem lenge nå.
Hun setter ned kurven og går ut på bakken der hun har utsikt nedover stien mot stranda. Aner at de kan ha gått dit.
-Gutter går alltid dit døm ikke ska. Ingen skimt av Eirik eller Karl.
Hun setter hendene som en trakt foran munnen og roper. Ekkoet kommer tilbake til henne.
-Gutter! Karl! Eirik!
Stillheten er øredøvende. eneste lyden hun hører er vinden i bjørkene bak seg og hun synes hun hører et svakt rop.

Det er sommeren 1982. Norsk kjernefamilie på 4 er på tur til danmark.
Deres nye Toyota Corolla er en positiv nyanskaffelse etter at de har kjørt en Taunus så lenge barna kan huske og når den ble litt presset, i oppoverbakker
kokte den. Den bilen pleide også på uventede steder å forlange å bli tauet eller dyttet.
Mye morro med den bilen, men det gjør ikke noe med en nyere mer kjørbar bil.
Familien har også bestemt seg for at camping må være noe for dem. Så det er anskaffet en brukt liten Sprite campingvogn.
Datteren i familien, synes campingvognen på mange måter, minner om et dukkehus.
Dette er den første av mange familien vil komme til å bo i.

De har ankommet Danmark med båt. Litt forvirringer oppstår. blant annet forstår ikke de lokale danskene så godt dialekten deres, men det gjør ikke noe.
Man klarer formidle mye med peking og smil.
Ungene koser seg. det er lekeparker, legoland, gullgraving, indianere, morro og sol. Og dager med frihet og kos.

Familien bestemmer seg til å tilbringe en hel dag ved sjøen. Det er lange flotte sandstrender og ikke en sjel har parkert der enda, så de tar med seg vogn
og bil og parkerer ut mot sandstranda. Slik er de nært vogna og kan hente ting eller lage mat i vogna om det trengs.
Timene går. Ungene bader, leker i vannet, lager store sandslott og storkoser seg. Lunsjen i skyggen er deilig. De føler ikke hvor enormt sola steker, for
de er stadig ute og kjøler seg i vannet. Foreldrene har en rolig dag med blide unger.

Kvelden nærmer seg. De bestemmer seg for å finne en campingplass før de spiser middag.
Ungene oppdager at de er solbrente. selv øreflippene er helt brent. Vhææææ.
Merkene etter t-skjorter og shorts vil ettersom kvelden blir kjøligere kunne sees godt og solbrent hud vil kjennes ru og sår. To barn og to voksne, vil
gå inn i en slitsom natt.

De er tilbake ved vogn og bil. Men der får de seg en overraskelse.
Sand er som man vet lett. Og nå forstår far hvorfor alle de andre har parkert lenger inn. De står fast i sand til langt oppå hjulene
Far sukker, mor mumler og øver på liksombanneordene. barna er middels interessert i det som foregår.
Hvordan skal de kunne løse dette?

Et tysk par i en firehjulstrekker forbarmer seg over nordmennene.
Språket er en bariere, men problemet av praktisk art, så de klarer gorstå hverandre likevel.

De kjører så langt ut de tør og hjelperen graver ut all bagasjen sin for å få fram et slepetau, som de fester på bilen til nordmennene.
Tyskeren setter seg i bilen og rygger. Han får trukket løs både bil og vogn.
Våre norske venner jubler. -Hurra!
Men et eller annet får tyskeren til å fortsette å rygge. trolig for å få dem inn på sikker grunn før han stopper.
Og han ser ikke sin kones desperate vinking om å stoppe nå!!! Dermed rygger han rett over all bagasjen deres.
Det er først da han kjenner underlaget bli "utrolig humpete" at han ser seg rundt og ser sin kone og forstår hva "humpene" er.
Klær og gjenstander ligger strødd i sanda og kofferter og ryggsekker har sett bedre dager.
Fruen er sjokkert og i ferd med å fyre seg skikkelig opp. Bilføreren er heller ikke mest fornøyd.

Våre norske venner forter seg å få løs tauet fra sin bil, roper "tusen takk" og stikker fra stedet. De er nemlig redde for å bli sittende fast igjen i
sanda og dessuten er de ikke så interessert i å delta i det tyske parets diskusjon som tydelig er i gang.

Og jeg føler for å si: tusen takk herr og fru bileier, for hjelpen.
Jeg takker også for over 25 år med et godt smil, hver gang jeg tenker på Danmark og sandstrender.