tillitt og om å støtte hverandre

Det er 4. juledag. Vi er klare for mer vanlige dager.

Leiligheten trenger en liten shining og kroppen trenger bevegelse.

Det  har vært tragisk å være fotgjenger over tid nå. glatt som fy på alle gangarealer. Noe bedre akkurat der folk går mye, men likevel.

Men jeg savner turrunden min. Og regner også med at Mia savner den.turrunden er vårt fristed. en liten runde, som gir oss en god blanding av jobb og litt snusetid for Mia, som gir lukter, naturfølelse, glede og nærkontakt med hver eneste endring året rundt.

Og turrunden kan forlenges i alle retninger om dagen tiden og lysten tillater det. Kanskje derfor vi er så glad i den.

I dag var det fint å gå i starten, helt til vi kom til en sti. der var det glatt, veldig glatt og det går også oppove. Her pleier Mia å få gå i langt kobbel for å snuse, men dette gikk ikke i dag. Jeg trengte henne til å være med og hjelpe med orientering. Så vi startet på bakken. I starten gikk det ganske fint. Men etter at vi hadde kommet godt over halvveis, stod det helt stille for oss. Mia skled og skled og jeg holdt henne selvsagt fast og støttet henne. Jeg hjalp henne og hun hjalp meg oppover. et skritt var det jeg som stod og sperret henne fra å falle, neste skritt hjalp hun meg videre. Og slik, "hånd i hånd" kom vi oss opp.

Jeg kjente at når hun ble litt usikker, hjalp mine oppmuntringer henne.

Og jeg merket at hun så seg godt for, slik at jeg skulle ha tryggest mulig plassering av mine bein også.

Vel oppe, var veiene bedre. Mia kunne slappe litt mer av både fysisk og psykisk. Hun bad da om å få gå over til en grøftekant og gjøre fra seg. Full forståelse fra meg for det naturlige behovet.

Det er noe eget i å kjenne på tillitten mellom oss, når det skjer ting som ikke er 100% som det pleier.

 

vel hjemme en stund senere, takknemlig kler jeg av meg ytterjakka og kjenner på gleden av å samspille med en hund, som gleder seg over å løse. en hund som tydlig er stolt når vi kommer oss fram sammen. Jeg vet jeg er heldig, som kan dele så fine stunder med Mia. 

 


Første gang med førerhund.

Plutselig under en tur med førerhunden min Mia i dag, fallt den første gangen jeg holdt i en førerhundsele ned i hodet mitt.
Jeg husker det godt. Jeg var 9 år og på Beitostølen for første gang. Et opphold med mye spennende opplevelser.
Skoleassistenten som hadde ansvar for meg dengang var en ung og veldig dyktig jente, men du verden for en utrolig tålmodighet hun må ha hatt med meg. Som klart lengtet hjem, som nok ikke bestandig var like lettvint å ha med å gjøre og som absolutt glemte henne så snart mamma og Pappa kom! Stakkrs!
Men til poenget. Der traff jeg en blind mann med førerhund. En mann jeg senere skulle møte igjen i 1990 og stolt fortelle at nå hadde jeg min egen førerhund. Og han viste klart at han delte gleden min over den friheten han av egen erfaring så godt visste jeg hadde fått min del i.
Å ta seg fram med førerhund og stokk er to ulike verdner. Med stokk må jeg finne ut hva hindringer er og finne veien rundt dem selv i tillegg til å orientere meg. Med førerhund faller mye av oppgavene med å finne veien rundt alle mulige hindre på hunden. Det er god avlastning i det. I tillegg skal jo hunden kunne finne trapper, stol, heis osv. osv. og dermed også avlaste meg for leting etter gjenstander. Så får jeg også ta med noe økt sand på kjøpet.

Jeg hadde nok møtt førerhunder før dette, men da hadde jeg ikke fått ta på hunden i jobb eller holde i selen naturlig nok. Det er jo brukerens hund og arbeidsverktøy.
Jeg hadde lært at førerhunder ikke skulle forstyrres når den jobbet.
Denne førerhundbrukeren må ha oppfattet min nysgjerrighet. Han må ha forstått at det var umulig for en liten blind jente å få noe inntrykk av en førerhund uten å ta på selen og hunden. Han gjorde det man visst ikke skal gjøre, han lot meg prøve å gå noen meter i en stille korridor med hunden. Han gikk selv bak oss og pratet til hunden. Hunden syntes nok dette vesle menneskekreket var feil person, men jeg husker fremdeles hvordan det føltes å holde i bøylen. At hundens bevegelser så lett kunne kjennes og at dette var fasinerende og underlig.
Jeg husker at jeg tenkte at om jeg en dag ble flink nok til det, skulle jeg ha en slik førerhund. Jeg var glad i hunder, så den biten var grei, men jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Noen år senere holdt jeg i en bøyle på en førerhundsele igjen. Dengang på Bestum i Oslo på Norges Blindeforbunds førerhundskole.
Jeg husker dagen godt. Vi gikk en kort liten landeveisrunde som føltes veldig lang. Jeg følte meg både overrasket over hvordan hunden beveget seg og lykkelig over å være i gang med noe så spennende. Det var så mye å lære, så mye å forsøke å forstå og jeg var vel ikke helt komfortabel med å skulle være hjemmefra i nesten fire uker heller.
Lukta av godbiten Frolic er fortsatt noe som straks fører meg tilbake til disse travle sommerdagene for over 20 år siden. Jeg skulle bli kjent med min første egne førerhund.
Og siden dengang har Eico, Can-Can, Vilja, Doffen og nå Mia fulgt meg på mine ulike opplevelser i livet. De har gitt meg mange både morsomme og rare opplevelser. Og jeg angrer absolutt ikke på valget mitt om å leve med førerhund i livet mitt.


Spennende seminarkveld.

I 1996 lærte jeg for første gang om klikkertrening. Dengang en noe uvanlig treningsform i Norge.  I 1997 fikk jeg min første klikker og prøvetrente litt med min familiehund dengang.  Dengang var det få som visste noe om klikkertrening og jeg hadde få/ingen å dele erfaringer med. Han var en morsom hund å jobbe med og klikkeren ble et godt verktøy for oss. Jeg forstod fort hvorfor klikkeren virker. For det første signalet er likt uansett dagsform, engasjement og  øvelse. For det andre filosofien bak klikkertrening gjør at hunden må tenke mer og ta avgjørelser selv. noe som gir et interesant  aspekt synes jeg.
Med en førerhund er man nokså redd for å gjøre feil. Å lære hunden  adferd, som kan snu tilbake som unoter eller ustabil føring er ikke ønskelig. Hunden utsettes for store fristelser i miljøet og som bruker er sikkerhet stadig i fokus. Fra tidligere har jeg jo lært og sett i praksis hva for matfikserte hunder kan føre til. Ingen vil ha en førerhund, som sniker i søplebøtter etter matrester, stjeler fra kjøkkenbenken eller bollen fra ungen i barnevogna ved siden av i et gatekryss.
Så å innføre mer klikkerbassert trening i førerhundtreningen og å bruke godbit mer, var jeg nokså skeptisk til i mange år. Enda jeg vet at i forhold til mange andre har jeg brukt godbit som treningsverktøy ved søkøvelser i mange år.  For eksempel brukt det ved å søke en bestemt dør for  å ha et stoppepunkt i et hotell eller finne en bestemt butikk i en rekke butikker. For en førerhund jeg hadde var godbiten hun fikk inne ved setet, nøkkelen, for å få henne inn på toget. Hun var redd togtrappene. Men godbiten var  positiv for henne.

Min egen førerhund var delvis klikkertrent da jeg fikk han i 2003. Dette gjorde at jeg har selv brukt klikker for å lære inn søking av nye steder eller å bygge opp et stoppunkt ved behov. Jeg oppdaget nemlig at klikkeren var en fin bro for å gjøre opplæringen og samarbeidet vårt mer effektivt.
Likevel har jeg nok som oftest forholdt meg til tradisjonell trening.
Jeg sliter litt med å klare å slippe gamle spor så klart.


Da jeg hørte at Michele Pouliot fra Guidedogs for the Blind skulle ha foredrag hos Canis, ville jeg gjerne delta.
Jeg har hørt noen foredrag på webbradio fra www.gdui.org med henne og om klikkertrening, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å få med meg også dette. Det var tross alt innen rekkevidde både prismessig og avstandsmessig.

Det var med stor glede jeg observerte flere førerhundbrukere, hjelpetrenere og noen førerhundtrenere tilstede. Flott, for da har man noen i miljøet internt man også kan diskutere dette med senere.
Altid greit, for å få innspill.
Positivt også at andre hundefolk var der med andre bakgrunner. Kanskje noen fikk seg en aha-opplevelse  eller to og fikk opp øynene for at førerhunden ikke kan slik mange har lett for å tro, jobbe automatisk og at førerhundarbeid er samarbeid.  Samtidig er det ike tryllekunster heller. Nå var vel deltakerene her mer hundeinteresserte enn gjennomsnittet, så  dette er vel ikke de som tror hunden ser forskjellen på rødt og grønnt lys kanskje. ;-)

Michele vekslet mellom å forklare hvordan en førerhund skal jobbe og hvordan de kommer dit med treningen sin.
Kjempe bra foredrag. Innholdsrikt og samtidig ryddig og konstruktivt.
Hun var flink til å forklare konstruktivt hvorfor det hadde vært skepsis i miljøet for å bruke godbit. Dette handler om førerhundenes spesielle  krav i forhold til å  kunne ferdes rundt mat i miljøene og brukers mangel på mulighet til kontroll av situasjonene pågrunn av manglende syn. Gledelig nok sier hun at man ikke ser noen økt matfokus, så lenge det trenes konstruktivt med også å lære hundene at den maten som er lovlig kun er godbiten hos trener/bruker.

Det Michele også viste tydelig synes jeg, var at førerhunden har en mye mer avansert jobb enn det man kanskje tenker over. Den kan ikke bare gå fokusert på eier for å ignorere forstyrrelser. Den må faktisk se forstyrrelsene og velge å gå forbi dem på eget initsiativ. Det er også en utfordring at bruker fordi han/hun ikke kan kontrollere hunden ved syn, ikke kan forebygge situasjoner som kan oppstå og heller ikke ofte kan rose eller belønne presist og dermed oppmuntre de valgene hunden gjør, som er riktig. Man vet jo ikke hva hunden gikk forbi for eksempel.
Det er her jeg mener vår ordning i Norge med førerhundklubbene og treningene som gjøres lokalt er så viktige.  Gjennom de øktene trening, gis både bruker anledning til å få veiledning og derigjennom belønne hunden og gi den læring på at den gjør riktige ting.

Noe av det jeg merket meg, var at hun sa at man skulle være forsiktig med å lære hunden søte triks når man hadde med en førerhund å gjøre. Man vil nødig ha noe innlært, som senere kan føre til dumme ting som at hunden bruker labber i feil situasjon (klorer eller skitner til) osv. Tankevekker og lurt å ha i bakhodet.
Det jeg ikke husker om hun sa her, men som hun sa på et av foredragene jeg har hørt ellers er at plassering av godbiten kan være vesentlig. Hunden må ikke kunne se godbitbaggen og ha den innen rekkevidde hele tiden.  Den skal ikke vite om du har godbiten der.

GDB er en gedigen skole i Norsk  Målestokk og de har selvsagt alt de kan drømme om av treningsresurser og spesielt tilrettelagte treningsområder, noe de har minimalt av i forhold, hos de norske leverandørene. Der trenes mer ting i vanlige miljøer, noe som setter større krav til trener og reduserer sjansene til å lykkes 100 % med treningen ved første forsøk. Det blir vanskeligere å kontrollere forstyrrelser for eksempel.
Når man tar i betraktning kvaliteten på de norske førerhundene slik jeg kjenner den, opp mot det hun viste oss og det jeg selv observerte i usa i fjor sommer, ligger vi godt an her i landet vil jeg våge å påstå. 
Og det er en god følelse. Kanskje en av de store styrkene hos oss, er at miljøet er mindre og trener og bruker kjenner hverandre  bedre og mer personlig fordi kontakten blir nærmere.
Jeg reagerte på hennes bruk av clients. klient ville være svært uakseptabelt hos oss i vårt miljø.
Jeg kan være mye, men klient vil jeg helst slippe å være.
Man har alltid forbedringspotensialer og et av dem i Norge, er kanskje å lære brukerene å lære hundene sine ting på en bedre måte. Alltså å få mer innføring i knepene bak innlæring, slik at vi selv enklere kan lære hundene våre å finne ting vi ønsker og liknende. bruk av target slik Michele beskrev er interesant og et bra verktøy å ha med i sekken.
Her er det i dag litt for mye opp til hver enkelt trener og interessen hos hver bruker er mitt subjektive inntrykk. Men igjen dette er noe de lokale førerhundklubbene kan ta tak i.
Drømmen ville være en helg for førerhundbrukerene spesielt og hjelpetrenere kanskje, med Michele Pouliot. Kom igjen Canis arranger det! ;-) Det hadde vært flott. For da kunne vi lært enda mer om filosofien bak klikkertrening, vhordan lære inn target og bruke det i praksis. Jeg kan etter hvert en del men ny kunskap er alltid lett å bære.


Så til konklusjonen min.
Michele gav meg inspirasjon og gjorde meg glad.


Her er det offesielle referatet fra helga. Jeg deltok som sagt bare fredagen.
http://www.canis.no/gensider.php?gid=89

El-biler

Førerhundklubben i Hedmark og Oppland hadde samling sist helg.

Noe av det vi trente på, var el-bil og jeg skrev  denne mailen, som takk for hjelpen til Toyota Lillehammer, som velvillig hjalp oss med å få tak i en bil. Flott gjort og hyggelig gjort!

Hedmark og Oppland førerhundklubb, vil takke så mye for velviljen og den flotte hjelpen med å få prøve trening ved hjelp av deres Prius (hybridbil), for våre tilstedeværende ekvipasjer.

Førerhundklubbens medlemmer er svært takknemlige for hjelpen dette gav, til å føle seg tryggere i trafikken.

Treningen foregikk på Birkebeineren (Lillehammer) lørdag 16 august 2008.

Å få prøve å finne ut av hvordan hørselsinntrykket av en hybrid er, var for oss en nyttig erfaring, for å føle oss sikrere og øke kunnskapen i forhold til å ferdes med førerhund, i et moderne trafikkbilde.

Det var også svært nyttig å oppleve at hundene våre var godt oppmerksomme på bilene, tross manglende lydkilder.

Hundene viste en imponerende evne til å oppfatte bilen og hvor den var. Som synshemmet bruker, føltes det uvant og litt skremmende, å ferdes rundt biler, vi verken kunne se eller høre.

For noen av oss, var dette første kjente møte med en hybridbil.

Sjåføren utfordret både hunder og tobeinte til å aktivt følge med på trafikken og gav oss nyttige erfaringer.

For oss var det positivt og viktig, å få lov til å gjøre dette i et trygt miljø, sammen med gode hjelpere og under god kontroll. Ikke minst, uten tidspress og stress.

Det er likevel svært sterkt ønsket fra vår side, at Toyota og andre produsenter av både rene el-biler og hybridbiler tar med som en av sine prioriterte oppgaver, å sørge for lydkilder på bilene, som styrker og holder ved like, sikkerheten og muligheten til orientering.

Dette blir spesielt viktig, for fotgjengere og da spesielt synshemmede og andre med behov for å orientere seg ved hjelp av nødvendige lydkilder.

I et vanlig traffikket miljø vil en slik lydløs bil, "bli borte" i støyen og lett være vanskelig for ikke å si umulig å oppfatte og for en synshemmet lett bli oppfattet som en noe ukontrolert trussel.

Det er arbeid i gang på dette området og vi håper dette vil føre fram til et godt resultat for både oss som fotgjengere og brukerene av bilene. Vi ser helt klart den miljømessige gevinsten ved hybridbiler og rene el-biler. Så dersom man løser sikkerhetsrisikoen, er det ikke tvil om at vi stiller oss klart positive til dette!

Vi takker igjen for deres hjelp og velvilje! Det er godt med positive samarbeidspartnere!

Vi håper vi kan komme tilbake til dere med ønske om noe liknende samarbeid senere.

Først og fremst, for å gi tilbudet til flere av våre brukere.

Også for å gi en repetisjon, til de som nå opplevde denne treningen som svært positiv, nyttig og lærerik.

Vennlig hilsen

Tone Mathisen

Leder Hedmark og Oppland førerhundklubb

Og ikke minst.....

Potevift og stolte halevift

fra hundene

Her er også en artikel om temaet fra nrk.
http://www.nrk.no/programmer/tv/fbi/1.6188493


Hunder er interesante dyr.

Det kanskje underligste jeg kan huske fra alle mine år med hunder, er min første hund.
Jeg var på en ti dagers ferietur uten hunden og mine foreldre var hundevakter.
Den første dagen sturet han skrekkelig. Lå foran døra og om de fikk han opp i stua med lokking og luring, løp han ned trappa i vill glede, hver gang han hørte en bil, som han håpet skulle komme hjem med meg.
De tre neste dagene var han sturen og uengasjert. Lå i kurven sin og sløvet når de ikke engasjerte han i noe.
Femte dagen kl. 10.15 begynte han å pipe og traske rastløs rundt. Mamma som var hjemme forsøkte få han til å gå og legge seg, men han ville ikke. Hun gikk ut for å lufte han og hunden stod bare og så ned mot veien og pep. Ingen hund å se. Mamma var noe oppgitt for det var fortsatt drøye fem dager til jeg skulle komme hjem. Da Pappa kom hjem fra arbeid, sa hun "noe er galt". hunden lå nå foran døra og nektet rikke seg untatt om det kom en bil da han hoppet og spratt og ville ut for å se.
En time senere, kom jeg uventet hjem. Jeg ble nokså overrasket over mine foreldres lite forundrede respons. Jeg hadde blitt syk og kl. 10.00 hadde vi bestemt at jeg skulle pakke sammen sakene mine og reise hjem. Vi var drøye 5 timer transportvei unna og dette var før mobilen var vanlig. Så ingen hadde varslet dem.
Vel ingen andre enn hunden, som jo hadde rett.
For han viste ikke slik rastløs oppførsel igjen.
Hvordan han visste at jeg kom hjem, vil vel for alltid være et mysterium for meg. Men at jeg fortsatt undrer meg over det er helt klart.
Og hvis noen kunne gi en logisk forklaring er det jo kjempe fint. ;-)

Litt av en overgang

Jeg leser her på


http://janineprindle.livejournal.com


om en forverts møte med det å bli førerhundbruker. Hun har vært forvert for over 30 hunder før hun til slutt måtte gi opp bilkjøring i fjor, begynne å trene med hvit stokk for å ta seg fram og forberede seg til å bruke førerhund etter at øynene hennes ble svært mye dårligere.
På mange måter har hun et godt utgangspunkt til å forstå hva som foregår og hva som ligger bak treningen av hundene og vil nok fikse det rent hundemessige, men du verden for en endring i livsituasjon.
Tøff dame!
Linken til dagboka ligger nedi samlingen min av linker også.

Jeg følger med og leser i spenning.

Doffen jobber på kjøpesenteret.

Doffen jobber på kjøpesenteret.


I dag har vi vært og shoppet litt. Var blant annet innom en bokhandel med enorme mengder bøker på tilbud.

Vi var ute sammen med en hjelpetrener for å trene litt og se om Doffen gjorde jobben slik som forventet.
Han var riktig flink gutt og etter at vi bremset han litt den første tida (to tre minutter) fordi han var litt ivrig, roet han seg fint ned.
Vi var inne på kjøpesenteret i 3 timer omtrent tror jeg tilsammen inkl. en lang lunsjpause. Han var tydelig konsentrert og blid og fornuftig i løsningene sine.

Vi tobeinte fant det vi skulle ha, som bare var noen småting og jeg følte det var en fin handletur.

det er utrolig god følelse det å merke at hunden gjør det han skal.

Sliten men fornøyd

Har hatt en kjempe artig helg.
veldi sliten etter mye organisering spesielt i forkant, men det er absolut verdt det!

Den lokale førerhundklubben hadde førerhundsamling på Lillehammer.
Samlingene er alltid morsomme og stemningen er høy hele helga.
Selv om både to og firbeinte, blir slitne.

Vi trente på flere ting:

Lydighet: Vi gjennomgikk lydighetsøvelsene hundene skal kunne. Inkalling, dekk, apportering og lineføring (gå i slakt bånd).

Hinderbane: en sti ble laget om til en hinderbane, der ulike stokker ble satt på ulike måter, slik at hundens evne til å gå utenom hindringer i ulik høyde ble testet.
Pågrunn av vinterferie ble det også naturlige paseringer av barn på akebrett og skiløpere i løypa vår.

Matpassering: Førerhundene skal ikke plukke opp mat de finner langs bakken eller ute på gata. Dette trente vi på med hundene i sele.
De fikk masse ros når de gikk forbi maten og erfarte fort at det var greit å høre etter når mennesket gav en beskjed.

Passering av andre hunder: I selen, skal en førerhund jobbe videre, selv om andre hunder skal gå forbi dem. det smme gjelder derso ande hunder str på innsiden av et gjerde eller liknende og førerhunden skal passere. Dette er for mange hunder nokså krevende. Så vi fikk god og kjærkommen hjelp av noen frivillige lokale hundefolk med sine privathunder av ulike raser og størrelser til å drive passeringstrening. Utrolig snillt å stille opp!
De skulle prøve å være forstyrrende og vi skulle jobbe med kontakten med hunden vår. Dette både under lydighetsøvelser som innkalling og lineføring og under jobbing i sele.
Masse flott trening!

I tillegg, hadde vi innføring i hundemassasje. Også det veldig positivt mottat.

Nå har vi hatt en stille rolig kveld.


Dagens sitat:
"Embrace the moment no matter what."

doffen som valp

Doffen som valp i forvertens hage




Doffen er her ca. 8 - 10 uker
Alldeles nydelig er lilleguten.

Doffen som valp og katten han vokste opp med

Doffen som valp og katten han vokste opp med



En Liten Labrador og en liten Pus er gode venner på dette bildet.
Som hund og katt få litt ny betydning.