tillitt og om sttte hverandre

Det er 4. juledag. Vi er klare for mer vanlige dager.

Leilighetentrenger en liten shining ogkroppen trenger bevegelse.

Dethar vrt tragisk vre fotgjenger over tid n. glatt som fy p alle gangarealer. Noe bedre akkurat der folk gr mye, men likevel.

Men jeg savner turrunden min. Og regnerogs med at Mia savner den.turrunden er vrt fristed. en liten runde, som gir oss en god blanding av jobb og litt snusetid for Mia, som gir lukter, naturflelse, glede og nrkontakt med hver eneste endring ret rundt.

Og turrunden kan forlenges i alle retninger om dagen tiden og lysten tillater det. Kanskje derfor vi er s glad i den.

I dag var det fint g i starten, helt til vi kom til en sti. der var det glatt, veldig glatt og det gr ogs oppove. Her pleier Mia f g i langt kobbel for snuse, men dette gikk ikke i dag. Jeg trengte henne til vre med og hjelpe med orientering. S vi startet p bakken. I starten gikk det ganske fint. Men etter at vi hadde kommet godt over halvveis, stod det helt stille for oss. Mia skled og skled og jeg holdt henne selvsagt fast og stttet henne. Jeg hjalp henne og hun hjalp meg oppover. et skritt var det jeg som stod og sperret henne fra falle, neste skritt hjalp hun meg videre. Og slik, "hnd i hnd" kom vi oss opp.

Jeg kjente at nr hun ble litt usikker, hjalp mine oppmuntringer henne.

Og jeg merket at hun s seg godt for, slik at jeg skulle ha tryggest mulig plassering av mine bein ogs.

Vel oppe, var veiene bedre. Mia kunne slappe litt mer av bde fysisk og psykisk. Hun bad da om f g over til en grftekant og gjre fra seg. Full forstelse fra meg for det naturlige behovet.

Det er noe eget i kjenne p tillitten mellom oss, nr det skjer ting som ikke er 100% som det pleier.

vel hjemme en stund senere, takknemlig kler jeg av meg ytterjakka og kjenner p gleden av samspille med en hund, som gleder seg over lse. en hund som tydlig er stolt nr vi kommer oss fram sammen. Jeg vet jeg er heldig, som kan dele s fine stunder med Mia.


Pyntet og klar og om se hverandre.

Julepynten er p plass, gulv rengjort og alt i orden. julematen handlet inn. Egentlig er alt som skal gjres, s langt gjort. Jeg har en lettet flelse av ha noenlunde kontroll. s vil tida vise, om jeg virkelig har kontroll, eller bare hper og tror. Uansett, jeg lser vel det, om det kommer en utfordring eller to. :-)

Jula gjr noe med mennesker. Mange som ellers er noks sjenerte, tr litt opp. Man har en "unskyldning" for nske andre noe godt. Noe jeg for min del faktisk gr rundt og gjr i det stille, ofte ellers i ret ogs. men det er ikke like pent for spre rundt seg med gode nsker resten av ret. Kanskje kan det vre en tanke for neste r, faktisk oftere dele ut et ekte flt godt nske. det er jo ikke bare i desember vi som medmennesker kan trenge bli sett eller trenge et godt nske.

Jeg husker fremdeles en av mine frste sjefers mte se kollegaer p. Hver gang han mtte noen i heisen, hadde han et vennlig ord. et hrbart smil, et hei og han spurte om noe enkelt, som fikk meg til fle at han s meg. Hvordan jeg hadde hatt det p Lillehammer, om jeg hadde kommet med toget den morgenen, hadde jeg noe spesielt jeg skulle gjre den dagen? samtalene tok som oftest kun den tiden i heisen, men det er grunner, til at jeg 20 r senere, husker det som gode minner i en ellers ganske krevende tid.

De sm hilsnene gjr en forskjell! Kanskje ser man det ikke der og da, men det kan gi grobunn for en positiv tanke og en litt bedre flelse.

Her om dagen ble jegplukket opp av en taxi. Han var 30 minutter forsinket og helt tydelig klar for f kjeft. Han startet beklage og jeg avbrt han med et smil og et beroligende "det gjr ikke noe, jeg forstr at det var veldig mye gjre og drlige forhold" Ja, han var forsinket. Nei, det var ikke trivelig vente, men helt rlig, jeg var ikke kald, jeg skulle ikke noe som hastet og jeg var ikke minst ikke sur. da kostet det meg lite gi han en positiv kundeopplevelse. Kanskje kunne mitt smil og roen i situasjonen gi han en rlitegranne bedre dag. tross alt, gjort var gjort og han hadde helt klart ikke hatt noen intensjon om vre forsinket. Noe helt annet hadde vrt, om han selv ikke hadde vrt en utrolig hyggelig fyr. men smil og hygge smitter. Jeg skjnner at man blir sur av og til, men jeg tror fortsatt p at det vre hyggelig mot omverdenen om de oppfrer seg pent, vil skaffe deg mer goodwill og positivitet.

N er det ogs mye god egenpleie i det vre fornyd. det gjr jo ogs at du generelt bruker mye mindre undvendig energi. For blir du mye sint og frustrert, brenner du opp mye av den energien, som ellers kan brukes til gode ting.

S fr vi se, om jula gjr meg i stand til lagre enda mer positiv energi. tida vil vise.

nsker leser en riktig god jul!


Fjerde sndag i advent.

S er det plutselig alt blitt fjerde sndag i advent. Dette er en stille dag her i huset. Helt ok det i dag. Litt smtteri er gjort. Jeg har vrt p loftet og plukket fram julepynten. Hilst p gamle og kjre minner. Noen av tingene har vrt med siden fr jeg flyttet hit, de fleste kommet til underveis. Litt av julepynten har til og med vrt med fra min mor var barn.det gir en flelse av tilhrighet.

Loftet rommer s mye rart. Fra gamle floppydisker, lydbker, kabler jeg ikke lenge rhusker hva hrte til, bker, mapper med papir og selvsagt blomsterpotter. :-)

Hver gang jeg tasser rundt der oppe p loftet, tenker jeg p alt jeg skulle ryddet vekk. Alt jeg kunne gjort ut av plassen hvis jeg ryddet skikkelig opp. Mens kommer kulda krypende og minner meg p hvorfor jeg egentlig vil ned.

S jeg rasker med meg det jeg vil ha og kryper stigen ned igjen, inn i varmen.

Og lar de gamle minnene og de ubrukte tingene ligge igjen, enda en gang.

For av og til er det helt greit slik det er. med litt uorden ogs!


Frste gang med frerhund.

Plutselig under en tur med frerhunden min Mia i dag, fallt den frste gangen jeg holdt i en frerhundsele ned i hodet mitt.
Jeg husker det godt. Jeg var 9 r og p Beitostlen for frste gang. Et opphold med mye spennende opplevelser.
Skoleassistenten som hadde ansvar for meg dengang var en ung og veldig dyktig jente, men du verden for en utrolig tlmodighet hun m ha hatt med meg. Som klart lengtet hjem, som nok ikke bestandig var like lettvint ha med gjre og som absolutt glemte henne s snart mamma og Pappa kom! Stakkrs!
Men til poenget. Der traff jeg en blind mann med frerhund. En mann jeg senere skulle mte igjen i 1990 og stolt fortelle at n hadde jeg min egen frerhund. Og han viste klart at han delte gleden min over den friheten han av egen erfaring s godt visste jeg hadde ftt min del i.
ta seg fram med frerhund og stokk er to ulike verdner. Med stokk m jeg finne ut hva hindringer er og finne veien rundt dem selv i tillegg til orientere meg. Med frerhund faller mye av oppgavene med finne veien rundt alle mulige hindre p hunden. Det er god avlastning i det. I tillegg skal jo hunden kunne finne trapper, stol, heis osv. osv. og dermed ogs avlaste meg for leting etter gjenstander. S fr jeg ogs ta med noe kt sand p kjpet.

Jeg hadde nok mtt frerhunder fr dette, men da hadde jeg ikke ftt ta p hunden i jobb eller holde i selen naturlig nok. Det er jo brukerens hund og arbeidsverkty.
Jeg hadde lrt at frerhunder ikke skulle forstyrres nr den jobbet.
Denne frerhundbrukeren m ha oppfattet min nysgjerrighet. Han m ha forsttt at det var umulig for en liten blind jente f noe inntrykk av en frerhund uten ta p selen og hunden. Han gjorde det man visst ikke skal gjre, han lot meg prve g noen meter i en stille korridor med hunden. Han gikk selv bak oss og pratet til hunden. Hunden syntes nok dette vesle menneskekreket var feil person, men jeg husker fremdeles hvordan det fltes holde i bylen. At hundens bevegelser s lett kunne kjennes og at dette var fasinerende og underlig.
Jeg husker at jeg tenkte at om jeg en dag ble flink nok til det, skulle jeg ha en slik frerhund. Jeg var glad i hunder, s den biten var grei, men jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Noen r senere holdt jeg i en byle p en frerhundsele igjen. Dengang p Bestum i Oslo p Norges Blindeforbunds frerhundskole.
Jeg husker dagen godt. Vi gikk en kort liten landeveisrunde som fltes veldig lang. Jeg flte meg bde overrasket over hvordan hunden beveget seg og lykkelig over vre i gang med noe s spennende. Det var s mye lre, s mye forske forst og jeg var vel ikke helt komfortabel med skulle vre hjemmefra i nesten fire uker heller.
Lukta av godbiten Frolic er fortsatt noe som straks frer meg tilbake til disse travle sommerdagene for over 20 r siden. Jeg skulle bli kjent med min frste egne frerhund.
Og siden dengang har Eico, Can-Can, Vilja, Doffen og n Mia fulgt meg p mine ulike opplevelser i livet. De har gitt meg mange bde morsomme og rare opplevelser. Og jeg angrer absolutt ikke p valget mitt om leve med frerhund i livet mitt.


Vekke bloggen?

Jeg har av og til tekster, som jeg fler ikke ndvendigvis lever etriktig liv p facebook i seg selv. Jeg har ogs kt skrivelyst igjen for tida, s kanskje kan jeg glede flere med skrivingen min. vi fr se! :-) Jeg prver hvertfall vekke bloggen opp igjen og se om den kan dekke noe av mittskrivebehov. :-)